Hoppe eller ikke hoppe?

Den lille skikkelsen står på kanten av stupebrettet, fryktsom og nølende. Skal han hoppe eller ikke?

Det er ikke en helt alminnelig badegjest jeg beskriver. Guttungen på stupebrettet er nemlig laget av bronse. Han er en skulptur som står på et utkikkspunkt i Ekebergparken i Oslo.

Stupebrettet er flere meter over bakken og skulptørene Elmgreen og Dragset har i dette kunstverket fra 2017 fanget både nølingen på kanten og dragningen mot å hoppe ut i vann.

Jeg blir stående og se på barnet på stupebrettet. Men turvenninnen min ser noe annet enn meg. Hun ser ikke bare på figuren, men betrakter hele skulpturen.

«Det er ingen trapper ned fra stupebrettet», bemerker hun.

Nei, det er det faktisk ikke. Skulpturen er utformet slik at det lar seg ikke gjøre å snu. Den eneste veien videre er å våge stupet.

Filosofen Søren Kierkegaard kalte det å velge å tro på Gud for en uendelighetens bevegelse, han sammenlignet det å tro med å kaste seg ut på 70 000 favners dyp.

Kanskje er det sånn i våre liv også. Vi har kanskje valgt å tro, men vi står likevel fryktsomme på kanten av så mange stupebrett i livet.

Og enkelte av dem har ingen vei tilbake. Vi må faktisk kaste oss ut i noe nytt enten vi kan svømme som en fisk eller bare så vidt har lært oss å flyte.

Men kanskje det å kaste seg ut på nye dybder handler mest om perspektiv? Kunstverket heter passende nok «Dilemma».

Slik skulpturen er plassert så ser det ut som hele Oslo ligger ved guttungens føtter. Øyene, fjorden, deler av byen ligger der klar til å ta imot.

Hvis skulpturen kunne løfte blikket ville han se hele Oslo ligge ved sine føtter. Og der hvor jeg står, der ser det ut som om hvis denne skulpturen virkelig kunne ha hoppet så ville han landet midt i et bløtt, blått oslovann.

Men hvis stuperen velger å se ned så ser han bare stein og berg.

Hvordan er det med mitt perspektiv? Og ditt perspektiv?

Hva er det som ligger der under våre modige øvelser med å våge noe nytt? Er det bare stein og berg vi ser?

Blir vi derfor stående? Eller ser vi fjorden, byen, havet, mulighetene foran oss?

Det som trekker oss vekk fra Gud er ikke av det gode uansett hvor skimrende og fint og godt det ser ut

Pandemitiden kan vise seg å bli begynnelsen på mange nye begynnelser. Vi har vært hjemme lenge nå, hva skjer når vi virkelig setter oss i bevegelse igjen?

Bytter vi jobb? Bytter vi ut relasjoner? Bytter vi bosted? Våger vi noen nye bevegelser i retning Gud og Guds vilje for våre liv?

Bevegelser i eget liv kan være både av det gode og det vonde. Den britiske skribenten Gerhard W. Hughes skriver i en utlegning av middelaldermunken Ignatius av Loyola sine tanker at det som trekker oss mot Gud er av det gode selv om det med det menneskelige blikk kan se ut som noe vanskelig eller negativt vi helst vil unngå.

Men det som trekker oss vekk fra Gud er ikke av det gode uansett hvor skimrende og fint og godt det ser ut fra vårt menneskelige perspektiv.

Skulpturen gir meg noe på gåturen. Den er for meg et menneskelig uttrykk for å våge, og for å velge en bevegelse mot Gud.

For guttungen på stupebrettet, hvis han var et menneske, ville det å stupe bety et byks ut i noe ukjent som fremkaller redsel, uro, alt som er ubehagelig. Men samtidig ville stupet, i det han landet i vannet og hadde overvunnet sin egen frykt, være noe som har trukket ham mot Gud.

Så om postpandemitiden stiller oss på kanten av ulike stupebrett så kan det være godt i et dilemma å se på hva er det i denne situasjonen som trekker meg mot Gud. Selv om å våge betyr å ta både ett og flere sprang ut på 70 000 favners dyp.