Hjelp til å se

Denne boken har fått en presis tittel. «Mellom gammelt og nytt» er nettopp der vi befinner oss. I en slik brytningstid kan forskningen hjelpe oss til å løfte blikket. Det trengs.

Vi har med oss mye gammel kristen historie. Samtidig fortsetter samfunnets kontinuerlige søken etter veien til fremtiden. I våre dager handler det blant annet om å ville løsrive seg fra deler av denne historien.

Bakoverskuende

At kristne og kristendom i manges øyne representerer noe bakoverskuende, er knapt en nyhet. Med denne boken vil redaktørene Knut Dørum og Helje Kringlebotn Sødal, begge professorer vedUniversitetet i Agder, vise at kristendommen også har vært en moderniseringsagent.

Målet med denne boken er å presentere en «flerfaglig orientert kristendomshistorie». Den er inndelt i hoveddeler om kristendom og norske institusjoner, kristendom og samfunnsliv og kristendom i kulturlivet. Og her er det virkelig mye interessant lesning.

Forfatterne prøver i denne artikkelsamlingen ikke å skjønnmale kristendommens virkningshistorie, og flere av dem har til dels sterke negative betraktninger om kristendommens rolle og funksjon i det norske samfunnet. Samtidig prøver de å tegne et nyansert bilde av hva kristen tro og tekning faktisk har hatt å si her i landet.

Siden 1800-tallet

ProfessorPål Repstad påpeker mot slutten av boken at «De fleste samfunnsvitenskapelige studier av religion handler mer om hvordan samfunnsutviklingen påvirker religionen mer enn hvordan religionen påvirker samfunnsutviklingen.». Det er ikke noe nytt at Norge befinner seg i en sekulariseringstid.

Gjennom flere av kapitlene i denne boken ser vi tydelig at denne utviklingen har pågått helt siden 1800-tallet. Men det er antakelig riktig å si at utviklingen har tiltatt i styrke de senere årene. Da er det desto mer relevant å søke kunnskap om hva vi som samfunn eventuelt mister når kristendommen får en mindre sentral plass blant oss.

Forskansing

I 1998 skrev historiker og sosiolog Rune Slagstad om synet på lekmannsbevegelsen innen det han kalte «toneangivende norsk historieskriving». Han mente lekmannsbevegelsen her hadde blitt betraktet som «kristelighetens reaksjonære forskansing mot modernitetens ekspanderende opplysningsfornuft».

Trolig kan holdningen til lekmannsbevegelsen i hvert fall til en viss grad overføres til kristen virksomhet mer generelt. Det er ikke til å komme fra at forskernes egne ståsteder har betydning for deres forskningsmessige horisont.

Slik sett er Dørums og Kringlebotn Sødals påpekning i forordet både interessant og viktig: de mener at både «historikere, kirkehistorikere og religionssosiologer lenge har hatt et for ensidig fokus på kristendommens tilbakegang som følge av modernitet og sekularisering.»

12 av 33 timer

Når en leser om forholdene i det norske samfunnet på 1800-tallet, får en flere tankevekkende opplevelser. Selv etter omleggingen av undervisningen i 1860, et av sekulariseringens viktige gjennombrudd i skolen, ble elevene undervist i kristendomskunnskap i 12 av 33 ukentlige skoletimer. Interessant er det også mange kirkelige representanter var aktive i disse endringsprosessene.

Samtidig finnes det nok av eksempler på at man innen kirken har strittet imot utviklingen, for så å måtte gi tapt likevel. Og her ligger en av de viktige og til dels uløste utfordringene som fortsatt er aktuelle i dag. I 1946 sidestilte professorOle Hallesby holdningen til alkohol med holdningen til kino og teatre.

Det beste var å si absolutt nei til alt. Avholdsstandpunktet har fortsatt oppslutning i mange kristne miljø, men det er knapt noen som vil si det samme som Hallesby sa når det gjelder kino og teater. Snarere står dette standpunktet som et eksempel på en kulturskeptisk tilnærming som mange, også i bedehusmiljø, i dag vil problematisere.

Lekmannsideal?

Men det har vært sagt og skrevet en del om disse utfordringene. Det betyr absolutt ikke at samtalen er over, snarere tvert imot. En av de mest grunnleggende utfordringene er at det i dag knapt finnes noe lekmannsideal.

I vår akademiske tid er hangen til å lene seg på ekspertisen tydelig. Da blir det vanskeligere å vinne frem med alternative virkelighetsbeskrivelser. Det ser vi blant annet i den pågående debatten om skapelse og evolusjon.

Aller mest fortjener likevel denne boken ros for å løfte frem noen av kristendommens viktige bidrag til samfunnsbygging. De som har lest en del historie, vet noe om hvor viktig kristendommen var i etableringen av norsk skole, og i etableringen av sykepleierutdanningen her i landet.

Ikke alle har tenkt like nøye gjennom hvordan det også fra innsiden av disse institusjonene ble lagt vekt på faglighet, og på å møte tidens utfordringer. Det er lett å finne eksempler på utviklingsskeptiske kristne, men det er også lett å finne eksempler på kristne som går nye veier.

Kunnskapen om dette er viktig for at vi skal være best mulig rustet til å møte fremtiden. Derfor trengs det mer nysgjerrighet på kristendommens betydning i Norges historie.