Historiske kjennsgjerninger settes til side

Det blir ingen konstruktiv debatt/dialog dersom historiske og folkerettslige kjensgjerninger settes til side slik «Palestinakomiteen» kontinuerlig ser ut til å holde på med.

I Dagen 4. mars kommer lederen for Palestinakomiteen i Trøndelag igjen med noen anklagende påstander rettet mot flinke ledende personer i MIFF.

I artikkelen fra Palestinakomiteens leder ser en tydelig at de historiske og folkerettslige kjensgjerningene undergraves og settes til side.

Det ser ut til at det bygges en egen plattform som legges til grunn. Og det argumenteres med henvisninger til diverse uttalelser som ikke har jurisdiksjon over internasjonal lov.

Når Palestinakomiteen synes å framstille jødiske bosettinger i Judea og Samaria, der antallet har «steget jevnt og trutt siden 1967», som lovstridig og på «okkupert» område så stemmer nok det med deres egen konstruerte plattform, men ikke med den historiske og folkerettslige plattformen.

Der ser vi tvert imot at bosettingene er i samsvar med folkeretten. Både i innledningen og spesifikt artiklene 6 og 11. Dessuten er Judea og Samaria jødenes historiske kjerneområder som Jordan begynte å kalle for Vestbredden i 1950 for å slette den jødiske tilhørigheten.

Vestbredden er inkludert i områdene jødene fikk folkerettslig tildelt ved fredsoppgjøret etter 1. verdens krig. Og i henhold til freds- og grenseavtalen i 1994 mellom Jordan og Israel ligger «Vestbredden» på Israelsk side av den folkerettslige landegrensen mellom de to landene.

Grensen går etter «midten av flyten av Jordan-elva og Jarmuk-elva» står det. Det var også der mandatgrensen mot øst gikk for områdene jødene fikk tildelt.

Som vi vet, det var etter Det osmanske rikets fall mandatområder ble etablert i den ene hensikt at mandatområdene skulle føre fram til selvstendige stater. Mandatområdene i Midtøsten var administrert av Storbritannia og Frankrike og de førte fram til fem stater: Irak 1932, Libanon 1943, Jordan og Syria 1946 og Israel 1948.

FN pakten bruker begrepene «suverene likhet». Å beskylde den ene staten for å «okkupere» sitt folkerettslig tildelte landområde og ikke de andre er en usaklig forskjellsbehandling i strid med både etablert folkerett ved fredsoppgjøret etter første verdens krig og FN pakten. Spesifikt artikkel 2 og 80. Stater skal behandles likt.

Ja, det brukes dessverre mange misvisende «begreper». Blant annet den populære benevnelsen «palestinske flyktninger» brukes om etterkommere etter arabiske flyktninger fra 1948.

Sannheten er at det var null «palestinske flyktninger» etter arabernes angrep på Israel den 15. mai 1948 for å utslette den gjenfødte jødiske staten. Men det ble arabiske og jødiske flyktninger, flest jødiske.

En førstehånds kilde er Trygve Lies bok «Syv år for freden». Trygve Lie var generalsekretær i FN de dramatiske årene fra 1945 til 1952. «Palestinere» og «palestinske» flyktninger eksisterte ikke får vi vite.

Men araberne har endret begrepene (folkene) og laget en egen plattform som definerer etterkommere etter arabiske flyktninger for «palestinske» flyktninger.

Derfor operer anti-israelske krefter nå med over fem millioner «palestinske» flyktninger. Alle andre flyktninger i verden følger FNs definisjon på flyktning.

Det blir ingen konstruktiv debatt/dialog dersom historiske og folkerettslige kjensgjerninger settes til side slik «Palestinakomiteen» kontinuerlig ser ut til å holde på med.