Historien om kong Harald og det norske folk er en kjærlighetshistorie

Kong Haralds dødsdag ble et gripende gjensyn med vårt nasjonale familiealbum, der bilder fra kongens liv og folkets liv er to sider av samme sak. Slik kan monarkiets vesen være. Han var for oss på høydene og med oss i dypet, med ordensbånd og galla til høytid og fest, i strikkelue og anorakk på sportens tribuner, i vindjakke og støvler når stormen herjet.

Bildene viser også et folk som bokstavelig talt fremelsket sin konge. Både den 8 år gamle prinsen og søstrene Ragnhild og Astrid så litt skremte ut i folkejubelen som møtte dem ved hjemkomsten i 1945. Harald var åpenbart en blyg gutt. Han må til tider også ha vært en ensom gutt – konfirmasjonsbildet av prinsen som kneler alene foran alteret i Slottskapellet sier sitt om det.

Mange er heldigvis bildene av familiær idyll på Skaugum, og hvert eneste foto av prins Harald og kronprinsesse Märtha er ømme uttrykk for kjærligheten mellom mor og sønn. Derfor er det så rystende å se ham som 17-åring bak morens kiste, ved siden av en far som måtte bære sin sorg i kongelig paradeuniform, med ansiktet strammet i pliktens folder, men i en sorg ingen av dem noensinne kom helt over.