Historien gjentar seg
Kontroversene rundt Lama-besøket har så langt vært en øvelse i feighet og prinsippløshet. Spesielt fra sentrale Høyre-politikere, skriver Dagen på lederplass.
Det er ikke første gang Norge ofrer en fredsprisvinner for å tekkes makthaverne i et diktatur.
I dag kommer fredsprisvinner Dalai Lama til Norge. Han kan holde hodet sitt høyt hevet. De som derimot har grunn til å skamme seg er representantene for det offisielle Norge som nå etter tur bøyer seg i frykt for det mektige kinesiske kommunistpartiets vrede.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Kontroversene rundt Lama-besøket har så langt vært en øvelse i feighet og prinsippløshet. Spesielt fra sentrale Høyre-politikere.
Det begynte med stortingspresident Olemic Thommessen. Han var inntil i fjor leder av Tibet-komiteen på Stortinget. Men i år vil han ikke en gang møte mannen som mer enn noen annen er symbolet på tibetanernes frihetskamp. Og som det ikke var nok antydet Thommessen at Lama ikke burde få lov å bruke hovedinngangen når han skulle besøke Stortinget.
Noen dager senere fortsatte den ynkverdige oppførselen inne i selve Stortingssalen. Der stod en småmumlende utenriksminister Børge Brende og innrømte at regjeringen nok ville gi etter for Kinas krav om ikke å møte Dalai Lama.
I det rommet som mer enn noe annet symboliserer Norges uavhengighet avstod utenriksministeren vår selvråderett i denne saken til en fremmed makt. Til regimet i Beijing.
Dermed skal ingen representanter fra den norske regjeringen møte Dalai Lama når han kommer i dag. For det har altså kineserne bestemt.
Akkurat idet vi tenkte at denne seansen ikke kunne bli stort mer skammelig, så klarer statsminister Erna Solberg faktisk å gjøre situasjonen enda pinligere. Til VG sier Solberg at hun vil vurdere å droppe å gratulere fredsprisvinnere i fremtiden. Ifølge NRK er nemlig et av Kinas krav for å normalisere forholdet til Norge at regjeringen vår avstår fra å gratulere eventuelle fremtidige kinesiske opposisjonelle som skulle få fredsprisen.
- Det vil avhenge av hvem som får Nobels fredspris om jeg føler behov for å gratulere de eller ikke, sier statsministeren til VG.
Vi var i utgangspunktet fristet til å skrive at vi nå står overfor en ryggesløshet av historiske dimensjoner. Men så leste vi artikkelen til Hamarøy-ordfører Rolf Steffensen i gårsdagens Dagbladet. Han minner oss om en episode fra Nobelprishistorien som er en skremmende parallell til det vi opplever nå.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I 1936 ble den tyske journalisten og konsentrasjonsleirfangen Carl von Ossietzky tildelt Nobels fredspris. Han kunne ikke selv komme til Oslo for å motta prisen. For akkurat som sin kinesiske fredsprisvinnerkollega trekvart århundre senere, Li Xiaobo, så var også Ossietzky offer for et regime som mente det var riktig å holde sine dissidenter bak lås og slå.
Men midt på 30-tallet var det fortsatt av stor betydning for Norge å beholde et godt forhold til Hitler-Tyskland. Både utenriksminister Halvdan Koht fra Arbeiderpartiet og Venstres formann Johan Ludwig Mowinckel, som begge satt i Nobelkomiteen, trakk seg fra komiteen i et forsøk på å dempe de utenrikspolitiske skadevirkningene av tildelingen.
Av samme grunn unnlot utenriksminister Koht å møte opp til seremonien da Ossietzky fikk utdelt prisen «in absentia». Kong Haakon holdt seg også borte i forståelse med regjeringen.
I 1936 var det viktigere for den norske regjeringen å gjøre et diktatorisk og undertrykkende regime til lags enn å støtte en fredsprisvinner. Og det er det altså fortsatt i 2014.
