Himmelrikets maktlogikk
Opplevelsen av at vi selv kommer til kort, åpner muligheten for at Gud griper inn.
200-årsjubileet forSøren Kierkegaards fødsel denne helgen får med god grunn stor oppmerksomhet i intellektuelle kretser. Men også i kristne miljøer er det klokt å stoppe opp for noen av utfordringene fra den danske teologen som er den eneste virkelig verdenskjente filosofen fra Skandinavia. Ikke minst er det verdt å tenke over noe av det han hevdet om kirkens makt og gjennomslagskraft.
«Tyrannen dør, og hans styre tar slutt. Martyren dør, og hans styre begynner», skrev Kierkegaard. Dette oppsummerer på en ransakende måte forskjellen mellom den maktlogikken som gjelder i verden og den som råder i Guds rike.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er dypt menneskelig å strebe etter makt, innflytelse og ære. Slik var det også blant Jesu disipler. I Lukas-evangeliet leser vi to ganger om at de begynte å gjøre seg tanker om hvem som var den største av dem. Den første gangen stilte Jesus et barn midt iblant dem og sa at den som tok imot et slikt lite barn for hans skyld, tok imot ham.«For den som er den minste av dere alle, er stor», la han til.
Forklaringen gikk tydeligvis ikke helt inn. Kort tid før Mesteren skal korsfestes, bryter det på nytt ut strid mellom disiplene om hvem blant dem som er størst. Da minner Jesus om at kongene på jorden hersker over sine folk og at de som har makten, lar seg kalle velgjørere.
«Men slik skal det ikke være blant dere.Den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener». Selv praktiserte han dette på den mest forbilledlige måten vi kan tenke oss.
Fortsatt sliter imidlertid Jesu etterfølgere med å forstå dette. Hans tenkning om makt og påvirkning bryter så grunnleggende med det vi er vant med. Den forteller oss også at vi blir store ved å bøye oss og tjene, og det faller seg slett ikke naturlig for det falne menneske.
Vi fester lettere lit til egen kompetanse og egne ressurser enn til at Gud først kan bruke oss når vi har erkjent vår svakhet. Men for å låne Kierkegaards ord igjen: «Gud skaper alt av intet, og alt hva Gud skal bruke, gjør han først til intet».
Også som fellesskap av troende, somkirke, står vi stadig i fare for å tro at styrken kan måles på menneskelig vis. Vi innser ikke at nettopp opplevelsen av at vi selv kommer til kort, åpner muligheten for at Gud griper inn.
Kierkegaards bekymring var at kirken fikk verdslig makt og dermed mistet sannhet, slik professor Jan Inge Sørbø påpekte i torsdagens avis. Filosofen mente dette var ødeleggende fordi makt virker korrumperende.
I Bibelen finner vi tallrike eksempler på at den som virker svak og ussel menneskelig talt, er den sterke i Guds øyne. Ikke minst i de såkalte sendebrevene til sju menigheter i dagens Tyrkia, som innlederJohannes' Åpenbaring, blir dette tydelig. I dagens kultursituasjon, der kirkelige institusjoner får en mindre sentral plass i samfunnet, er det viktig å minne hverandre om at makten i den kristne tro ikke er knyttet til ytre privilegier.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det avgjørende er at vi holder fast ved og lever i Guds sannhet, slik han har åpenbart den for oss gjennom Bibelen.
