Her sporer Bill Johnson av

I Fil 2 er gjengitt en hymne som forteller hvordan Guds Sønn oppgav seg selv som «værende i Guds skikkelse» og tok på seg en tjeners skikkelse. Denne Sønnens vei inn i vår verden er, med noen nyanser, forstått på to måter: 

1) Det klassiske synet, utformet av kirkefedrene, bygde på de greske filosofers antagelse om at en persons egenskaper ikke kan skilles fra personens vesen. Dermed lærer de at Sønnen også etter inkarnasjonen var i besittelse av Guds allmakt, allvitenhet og allestedsnærvær, men at han i stor grad skjulte det, og stort sett avsto fra å benytte seg av det. I stedet valgte han vanligvis å gjøre sine gjerninger som et menneske «i en tjeners skikkelse» med Guds hjelp. Den herlighet han i Joh 17 ber om å få tilbake, tolkes da som en bønn om at den blir åpenbart for menneskene, slik den var det i himmelen før han kom.

2) Andre har tenkt at Den Allmektige fant en vei der Sønnen, selv om hans identitet og vesen var uforandret, «for en liten tid» (Hebr 2,9) oppgav å være i Guds skikkelse og væremåte. Sigurd Odland skriver at han «uttømte seg for sin Gudlike eksistensmåte» og gikk inn i et «avhengighetsforhold til Gud, med hvem han før hadde stått på like fot i full frihet og ubundethet».