FRIHET: Ørkenfedrenes mål var det vi kan kalle hellig likegyldighet. En frihet som bare kan oppstå når vi ikke er for bundet til alt som omgir oss i våre daglige liv, skriver Andreas Hegertun. Foto: Bjørn Olav Hammerstad

Hellig likegyldighet

Vi kan sette vår lit til noe som varer lenger enn helse, penger, suksess eller til og med dette livet selv.

På den tiden den første kirken gikk fra å være en undergrunnskirke, forfulgt av romerrikets jernneve, til selv å bli en maktkirke, begynte noen kristne å gå ut i ørkenen. Spørsmålet de stilte seg var; hvordan ser det nå ut å følge Jesus?

Da det ikke lenger var en bokstavelig kamp om å overleve, ble det i stedet en eksistensiell kamp om å bevare sin sjel. Ørkenfedrene, som vi i ettertid har kalt dem, var kristne i Egypt i det andre og tredje århundre, som tenkte at det tross alt er bedre å miste noe, for ikke å miste alt.

Og så forlot de alt de hadde, gikk ut for å møte Gud og demonene i åpent landskap. For ørkenen har jo alltid vært stedet for både åpenbaring og kamp. Kamp fordi alle andre steder kan begjæret etter makt og penger forkle seg som ambisjoner og pågangsmot.

I et ordnet liv i byen kan sjalusi og bitterhet forkle seg som påpasselighet og høy moral. Men i ørkenen trer det vi slåss mot frem, uten noe å gjemme seg bak. Samtidig er også Guds stemme lettere å skille ut der, når den ikke drukner mellom tusen andre stemmer i et travelt liv.

Ørkenfedrenes mål var det vi kan kalle hellig likegyldighet. Ikke en generell likegyldighet til livet selv. Ikke en apati der vi lar verden suse forbi, mens vi kobler av.

Langt ifra, men en frihet som bare kan oppstå når vi ikke er for bundet til alt som omgir oss i våre daglige liv. Eller sagt på en annen måte; når vi er mer bundet til håpet i Jesus Kristus, enn alt annet godt, og vondt, som engasjerer oss i livet. Grunnlegger av Jesuittordenen Ignatius av Loyola skrev:

«Vi skal ikke rette vårt begjær mot helse eller sykdom, rikdom eller fattigdom, suksess eller fiasko, langt eller kort liv. For alle ting har potensiale til å skape i oss, en mer kjærlig respons på vårt evige liv med Gud. Vårt eneste ønske og valg skulle være dette: Jeg ønsker og velger det som best leder til Guds dypere liv i meg.»

Noen ganger gjør vanskeligheter i livet oss bare dårligere, vi blir mer selvsentrerte og synes synd på oss selv. Helt naturlig, selvsagt. Men jeg har også sett mennesker som gjennom vanskeligheter har blitt foredlet og fått et dypere liv med Gud.

Det vi kan, midt i en tid av polarisering, identitetskonflikter og svermer av støyende stemmer, er å søke å finne en hellig likegyldighet.

Så lever vi i en kultur av «quick fix»; raske løsninger på grunnleggende problemer. Vi vil ha noe kjapt, som kan få oss til å føle oss bra. Og vi håper mer penger, flere likes eller bedre politikere kan fikse dette for oss.

Men mot quick fixer kommer ørkenfedrenes ideal om hellig likegyldighet. Ment som i at vi kan sette vår lit til noe som varer lenger enn helse, penger, suksess eller til og med dette livet selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For i det helt store bildet er det jo ikke om vi er syke eller friske, rike eller fattige som definerer hvordan det går med oss. Paulus sa:

«Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.»

De fleste av oss kommer ikke til å forlate alt og gå inn i en ørken. Men det vi kan, midt i en tid av polarisering, identitetskonflikter og svermer av støyende stemmer, er å søke å finne en hellig likegyldighet. Å sette sin lit til det som ikke rokkes.