Heller ikke Obama er Messias

I norsk utenriksjournalistikk finnes det en tendens til å omtale amerikanske presidenter som henholdsvis helt eller skurk avhengig av om de er demokrater eller republikanere. Til tross for det nære slektskapet vi har til USA, er det nærmest noe gåtefullt ved republikanerne. Vi har vanskelig for å forstå hvordan de tenker. Politikken deres fremstår nærmest ubarmhjertig. Derfor blir republikanske politikere gjerne omtalt i mindre fordelaktige ordelag enn demokratiske. Men også de fleste demokratiske politikerne i USA ligger i flere spørsmål til høyre for politikere i samtlige partier som er representert på det norske Stortinget.

Natt til onsdag holdt president Barack Obama sin årlige «State of the union» – talen om rikets tilstand. Det var en offensiv Obama som inntok talerstolen. Med mindre enn to år igjen i Det hvite hus vet han at han må arbeide hardt for å få gjennomført det han ønsker. Med republikansk flertall i begge Kongressens kamre vet Obama også at han ikke akkurat kan regne med noen parlamentarisk medvind. Derfor gjorde han det tydelig at han på sin side er beredt til å bruke vetomakten sin hvis det kommer forslag på hans bord som bryter med det han har forsøkt å bygge opp. Det at han hadde behov for å presisere dette, kan forstås som et utslag av at presidentens offensive handlingsrom er kraftig begrenset.

Det er for tidlig å oppsummere Obamas presidenttid. Men etter seks år virker det nokså tydelig at han slett ikke har innfridd de nærmest messianske forventningene som han ble møtt med. I gårsdagens avis kunne vi lese at han gjennomsnittlig scorer lavere enn både George W. Bush, Ronald Reagan og Bill Clinton på meningsmålinger i USA. At Obama scorer lavere enn Bush er for det norske publikum ganske uforståelig. Det virker så spesielt at selv eksperter kan ty til forklaringer som henspeiler på amerikanske velgeres kunnskapsnivå.