DEN NORSKE KIRKE: At de har fått mer selvstyre og at vi er i gang med separasjonsprosessen betyr ikke at statskirken er borte, mener Christian Lomsdalen. Bildet er fra Snåsa kirke. Foto: Hanna Johre / NTB

Har vi en statskirke eller har vi ikke?

En av de tingene som raskest irriterer meg, er påstanden om at Norge ikke lenger har en statskirke eller at vi har kvittet oss med den.

Ikke fordi jeg ikke ønsker at det var slik, men fordi jeg tror at hvis ikke dette blir motsagt, så glemmer vi fort at det er noe som må gjøres for å virkelig sørge for at statskirken ikke lenger er en statskirke, men heller et trossamfunn blant mange.

Samtidig, hvis vi aksepterer at statskirkeordningen er avviklet, burde ikke det i så fall ha noe å si for forholdet stat og kommuner har til Den norske kirke?

Jevnlig hører jeg det i politiske taler og argumenter at statskirken er borte og statskirkeordningen er avviklet. Det er på mange måter blitt den etablerte historien. Som statsminister påsto Erna Solberg fra Høyre det og biskop emeritus Atle Sommerfeldt og Kirken har påstått det.

LEDER: Christian Lomsdalen er leder i Human-Etisk Forbund. Foto: Monica Johansen

Mer oppsiktsvekkende er det nok for så vidt for min del at Vebjørn Selbekk påstår at statskirken er borte. Selv om han som redaktør for Dagen, avisen som mer enn noen representerer kirkesamfunnene utenfor Den norske kirke, burde vite bedre. Norge har fremdeles en statskirkeordning.

Denne forestillingen om at vi ikke lenger har en statskirkeordning er så vital at når SV påpekte at det fremdeles gjensto en del arbeid, så ble det framstilt som at de hadde tabbet seg ut og glemt endringene som hadde skjedd. Av blant annet Vårt Land.

Å påstå noe annet enn at vi har en statskirke er svært vanskelig med tanke på vi har et grunnlovsfestet kirkesamfunn med begrenset selvstyre og særlovgivning. At de har fått mer selvstyre og at vi er i gang med separasjonsprosessen betyr ikke at statskirken er borte. Debatten om våre andres bruk av kirkens rom for våre ikke-kristelige begravelsesseremonier viser tydelig hvor lite respekt det er for Den norske kirke som et selvstendig og autonomt trossamfunn.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I Trossamfunns-lovens kapittel 3, som i sin helhet handler om Den norske kirke, finner vi blant annet denne tydelige begrensingen i §10:

«Formålet med bestemmelsene i dette kapitlet er å legge til rette for at Den norske kirke forblir en landsdekkende og demokratisk evangelisk-luthersk folkekirke.»

TWITTER: Irritasjonen som startet leserinnlegget. Foto: Skjermdump Twitter

På mange måter fornuftig, men burde det være opp til nasjonale politikere? Ikke trossamfunnet selv? Arbeiderpartiet var i 2007 helt tydelige på at det de ønsket seg var noe som ligner på det vi ser i dag og at det er en statskirke, men at man har avviklet ordningen med en statsreligion.

Lars-Petter Helgestad i Human-Etisk Forbund har vært tydelig på at statskirkeordningens død er betydelig overdrevet, noe forbundet minner om ved jevne mellomrom. Samtidig, hvis vi forutsetter at Den norske kirke ikke lenger er en statskirke, og hvis dette betyr at de er et trossamfunn på linje med andre tros- og livssynssamfunn, hva betyr det og hva må det innebære? Skulle ikke det ha noe si for forholdet mellom Kirken og ulike deler av det offentlige?

Det kan jo ikke lenger være slik at Kirken har samarbeidsavtaler med norske skoler som ikke andre livssynssamfunn har.

Det kan jo ikke lenger være slik at Kirken har samarbeidsavtaler med norske skoler som ikke andre livssynssamfunn har. Skolegudstjenesteordningen framstår jo også som «litt underlig» i en slik sammenheng. Eller hva med andakter, gudstjenester og annen religiøs praksis i NRK som ikke andre livssynssamfunn har mulighet til?

Hvor naturlig er det at kirkevalgene «kan holdes samtidig med offentlige valg og i umiddelbar nærhet av lokalene der det offentlige valget gjennomføres», slik det heter i Trossamfunnslovens §13?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For ikke å snakke om grunnlovsparagrafene som allerede har blitt nevnt, eller at det er Kirken som håndterer gravplassforvaltningen i de fleste norske kommuner i dag?

Staten og offentligheten må nesten bestemme seg. Enten er det slik at vi har en statskirke som på mange måter er i en separasjonsprosess som vi fortsatt må jobbe med for å fullføre, eller så har vi skilt stat og kirke, og det er noen «underlige» etterlevninger som nå må revurderes.

Hva blir det til?