Gunnes’ «kunstbønner» til Allah
Bør kristne unngå helt bruk av «Allah» i bønn og i deres dialog med muslimer? Heller det motsatte! Den klare bibelske modellen er å nå ut i vennskap og å bygge på fundamentet muslimene allerede har gjennom en forstandig og empatisk bruk av symboler de forstår.
For lenge siden i byen Efesos, var det syv brødre som drev en liten, men lønnsom forretningsvirksomhet basert på eksorsisme. Hard konkurranse den siste tiden hadde derimot gjort at salgskurvene og inntjeningen var på vei ned. Problemene skyldes en omreisende helbreder som gjorde «helt uvanlige under», helt gratis. Hva var hemmeligheten hans? Tilsynelatende lå det i bruken av navnet til Josva, en galileer som for en stund siden var blitt henrettet av romerne. Denne helbrederen brukte oftest den greske oversettelsen «Iesous», men blant jødene virket «Jeshua» like kraftfullt. Brødrene var ivrige etter å prøve dette ut...
Resten av denne fortellingen finnes i Apostlenes gjerninger kap. 19. Og som du kanskje vet, så gikk dette forsøket heller dårlig for brødrene. Men hvorfor mislyktes de? Da apostelen Paulus benyttet seg av navnet « Iesous» så han for seg i sitt sinn Jesus, Guds sønn, Herrenes Herre, «den førstefødte før alt det skapte» og den oppstandne Messias. Skevas’ sønner benyttet seg av det samme navnet, men bildet dette symbolet skapte i deres sinn var av en død galileer og ingenting mer. Kraften i Jesu navn er, i motsetning til prinsippene innen trolldom, ikke iboende i navnets lyder og stavelser. Uansett om vi benytter oss av « Iesous», « Jeshua» eller «Jesus», ligger kraften i den personen disse symbolene kobler oss til i våre sinn gjennom tro.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Les også: Presten som ber til Allah
Men hva har dette å gjøre med Gyrid Gunnes sine bønner til Allah? Vel, jeg er enig i Paul Johansen sine uttalelser i Dagen (den 29.09) om at Kristen-Norges endeløse diskusjonen om hvorvidt Allah og Gud er den samme, ofte er overfladisk. Jeg er ingen kunstkritiker, men jeg tolker Gunnes sine naivt lydende «kunstbønner» som en kritikk av den naiviteten som ligger i mange av våre kristne responser til muslimer og islam. For å komme under overflaten på dette må vi forstå Bibelens perspektiv på bruk av symboler.
Symboler er en kulturs byggesteiner. Tradisjoner, ritualer, tegn, ord og navn er alle symboler av forskjellige slag fordi de innebærer mening. Da Adam ble bedt om å gi dyrene navn (1. Mos. 2:19), ble menneskeheten helt klart gitt autoritet over symboler. Vi gir makt til symboler ved å tildele dem mening. Å tro på det motsatte, nemlig at symboler i seg selv har mening og makt over oss er å tro på trolldom.
Apostelen Paulus’ lære om avgudsbilder (som symboliserer falske guder) bekrefter dette prinsippet. Han skriver følgende: «Når det gjelder spørsmålet om å spise kjøtt som har vært ofret til avgudene, vet vi at det ikke finnes noen avgud i verden og ingen Gud uten én. Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden... Men for oss er det bare én Gud, Faderen» (1 Kor 8: 4-6). Det vil si at det ikke er i selve avgudssymbolet at kraften ligger. Så fortsetter han: «Men det er ikke alle som har denne kunnskapen. Noen spiser dette kjøttet som avgudsoffer, fordi de hittil har vært vant til å dyrke avgudene. Så blir deres svake samvittighet tilflekket.» (1 Kor 8:7).
Her er Gunnes ti bønner til Allah
Her påpeker Paulus hvor betydningsfull det mentale bildet et symbol skaper i vårt sinn er, fordi det er dette som både påvirker vår samvittighet og påkaller den åndelige verden. Siden et symbols betydning læres over tid i en kulturell kontekst, gjør Paulus oss oppmerksom på at umodne troende i menigheten kan få problemer med noen symboler på grunn av gamle assosiasjoner. Deres samvittigheter er «svake».
Flere av Gunnes sine bønner gir inntrykk av at hun i sitt sinn assosierer symbolene «Gud» og «Allah» med to forskjellige vesener. Som mange har påpekt, ved at hun bevisst retter sine bønner bort fra den gud som hun tilber som en kristen, så har hun beveget seg ut av alle rammer for kristendom. Likedan i islam, det å henvende seg i bønn til to guddommer samtidig oppfattes som den største synden av alle: « shirk». Det bør derfor vekke vår oppmerksomhet at Shoaib Sultan ikke har slått seg sammen med de av oss som river sine klær i stykker og roper «Blasfemi!». Hvordan kan det ha seg?
Sultan svarer selv på dette. I sitt eget hode (og i hodene til millioner av kristne i Midtøsten, Asia og Afrika) er «Allah» Skaperen omtalt i Første Mosebok. Han er Abraham, Isak og Jakobs Gud og den de vender seg til i deres tilbedelse og bønn. At Sultan i sitt hode likestiller «Gud» og «Allah» er like naturlig som det var for Paulus å veksle mellom bruken av « Jeshua» og « Iesous» eller til og med « Jahve» og « Theos».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Aha! Tenker du. Så det virkelige spørsmålet her er altså hvilken guddom Sultan tenker på når han bruker ordene «Gud» og «Allah», og er dette det samme vesenet jeg tenker på når jeg ber? Dette er spørsmålet som kan føre oss under overflaten i saken. Men vi må være villig til å gå dypere her. Hva slags oppfatning har Sultan om «Gud»? Er det bare et spørsmål om teologi? Johansen peker på at muslimer ikke tror at Jesus er Guds sønn, men da er jødene i samme båt! Betyr dette at « Jahve» er en annen guddom også? Her må vi trå varsomt. Hvis Gud avviser alle bønner som er basert på mangelfull teologi, hvem av oss kvalifiserer?
Dette mener Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk om Gunnes Allah-bønner
Finnes det et teologisk minstekrav til en bønn for at den skal bli hørt? Jeg tror det, men kanskje ligger dette mer på det intuitive planet enn på det kognitive. Det er faktisk Gud som gjør denne «intuitive teologien» kjent i oss gjennom det som kalles «generell åpenbaring». Paulus skriver i Romerne 1:20: «For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.» Paulus forklarer til athenerne i Apg 17 at «Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham.»
I nesten alle kulturer og sivilisasjoner har folkeslagene respondert på denne intuitive oppfatningen ved i det minste å gi Gud et navn på sitt eget språk. En slik respons basert på åpenbaring er per definisjon en troshandling, og er derfor behandlet med stor respekt i Skriften. Bibelen antyder at alle disse var aksepterte navn på Gud:
- « El Elyon» - den kanaaneiske «høyeste gud» som Melkisedek tjente
- « Elah Shamaya» - den persiske «himmelens gud» som var blant gudene Nebukadnesar tilba
- « Jahve» - selv når den kjetterske samaritanske kulten brukte navnet
- og til og med den «ukjente gud» dyrket av athenerne
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Var konseptene forbundet med disse navnene fullt ut bibelske? Nei, det var de ikke, fordi den fulle åpenbaringen av Gud i Kristus ikke var til stede. Enda verre – det var ofte veldig dårlige assosiasjoner med disse navnene. Men den tilnærmingen Bibelen bestandig modellerer er å bygge på den kunnskapen og de symbolene menneskene allerede har. Og så ser vi at Abraham gir sin tiende til « El Elyon»; Daniel taler i navnet til « Elah Shamaya»; Paulus forteller athenerne mer om deres «ukjente gud»; og Jesus bekrefter at til tross for hennes uvitenhet om «Jahve» var den samaritanske kvinnens tilbedelse rettet mot Gud.
Så bør kristne unngå helt bruk av «Allah» i bønn og i deres dialog med muslimer? Heller det motsatte! Den klare bibelske modellen er å nå ut i vennskap og å bygge på fundamentet muslimene allerede har gjennom en forstandig og empatisk bruk av symboler de forstår. Men Paulus sin undervisning om snublesteiner og svake samvittigheter gjelder også her. Jeg antar at Gunnes sine «kunstbønner» ikke er hennes personlige bønner, men hun er fortsatt ansvarlig for de som snubler i kjølvannet av den forvirringen hun har skapt. Altså, de som tror at Allah og Gud er to forskjellige vesener, bør ikke besudle sine samvittigheter ved å be til dem begge. Men likeså bør de avstå fra å presse sine «svake» samvittigheter på andre (Rom 14).
La oss ta denne nye runden av denne viktige diskusjonen om symbolet «Allah» som en utfordring til å trenge dypere inn i saken, forbi det overfladiske. La oss reflektere dypt over våre kulturelle antagelser om symboler som ofte vekker reaksjoner basert mer på magefølelser enn bibelske prinsipper. Men mest av alt, la oss bygge dype relasjoner i kjærlighet, respekt og empati med muslimer. Bare på denne måten kan vi begynne å forstå hva forskjellige symboler betyr for den enkelte i deres egen unike situasjon.
Jens Barnett har bodd 17 år i Midtøsten og snakker flytende arabisk. Han har en mastergrad i missiologi og jobb er i dag på Ungdom i Oppdrags Internasjonal avdelingen der han blant annet underviser internasjonalt i tverrkulturell kommunikasjon, misjon og islam. Av sikkerhetsmessige hensyn er navnet et pseudonym. Oversatt av Øyvind Bråthen.
