Guds folk er en provokasjon mot den moderne ideologiske staten

Hilde Sandviks kronikk i Aftenposten (05.07.2025) har fått flere gode svar. Fra dem som tilhører det liberale sendemokratiets kulturelle maktelite, er det naturlig å angripe kristne (og andre) som ikke vil innordne seg det nye sekulariserte enhetssamsamfunn. I følge liberalismens oppskrift er det nettopp slike «avvikere» som bruker «makt», og som derfor må uskadeliggjøres. Men hvordan er liberalismens eget forhold til maktbruk?

Om et samfunn skal bli styrt etter en moderne ideologi, må statsmakten stå i ideologiens tjeneste. I kommunistiske stater er det kommunistpartiets politbyrå som sitter med den absolutte styringsmakten. Nazi-Tyskland hadde i utgangspunktet en «dual stat», men statsmakten ble til sist totalt nazifisert. Ved en borgerlig revolusjon oppsto et liberalt samfunn, som raskt ble totalitært ved hjelp av en moderne statsmakt. 

I Norge ble på 1880-tallet den elitistiske embetsmannsstaten avløst av den demokratiske staten – folkelig og liberal. Straks ble det viktig å avvikle restene av den kristen-konfesjonelle enevoldstaten som opprettholdt statsreligionen som kultur- og samfunnsgrunnlag (Grl § 2). Denne sekulariseringsprosessen tok tid, men i 2012 forsvant statsreligionen og etter 2014 er ny statsform blitt etablert i Norge: liberal, demokratisk, (post)moderne og sosialdemokratisk.