Godt råd til unge kristne

Stortingsrepresentant Mathilde Tybring-Gjedde (H) utfordrer kristne ungdommer til å delta aktivt i samtaler og forklare hvorfor de er kristne.

Uttalelsene kom i forbindelse med den politiske debatten på Ung Landsmøte (UL) i regi av Misjonssambandet og Indremisjonsforbundet i Kongeparken i slutten av juli.

I intervjuet ble stortingsrepresentanten bedt om å komme med sine råd til unge kristne. Bakgrunnen var opplysninger fra Dagens kartlegging av kirkeaktive kristne fra 2019.

Der kom det frem at halvparten av ungdommene mellom 18 og 30 år i målgruppen synes det er vanskelig å være kristen i dagens Norge. Det handler neppe først og fremst om formelle forhold som juridiske rettigheter, men heller om en opplevelse av fremmedgjøring eller utenforskap.

Tybring-Gjedde anbefalte unge kristne å engasjere seg i samtalen, og å forklare hvorfor de tror og mener slik de gjør. I prinsippet er rådet enkelt, i praksis kan det vise seg mer krevende. Det er likevel et godt og viktig råd.

Om vi ser på offentlige støtteordninger, er norske kristne - i likhet med befolkningen for øvrig - privilegerte på mange måter. Kristendommen er fremdeles grunnlovsforankret her i landet.

Men rektor Ole Henry Halleraker ved Stord Kristne Skule satte tydelig ord på noe flere kan kjenne seg igjen i, i et leserbrev her i avisen i helgen. Han skrev at på skolen han leder «blir ikkje elevar med kristen tru ledd av, marginalisert og skyve inn i skuggane.»

Politikere advarer iblant mot at flere friskoler kan føre til svakere integrering i samfunnet. Disse politikerne kan med fordel tenke gjennom hvordan de selv kan bidra til å at færre opplever den type utfordringer som Halleraker implisitt beskriver i innlegget sitt.

Det er et av vår tids store paradokser at samtidig som tilgangen til informasjon er større enn noen gang, har vi antakelig aldri snakket så mye om ekkokamre som vi gjør nå. Frykten for slike ekkokamre er nå så aktuell at den dannet bakteppet for fellessangen som årets deltakere i MGP jr. spilte inn i forbindelse med finalen i vår.

Funnene fra undersøkelsen blant kirkeaktive kristne sier antakelig noe om en opplevelse av å ikke bli lyttet til eller respektert. Den opplevelsen fortjener å bli tatt på alvor.

Samtidig er det også et ansvar for de kirkeaktive kristne selv å gjøre seg gjeldende i offentligheten. Det er alltid en fare for at opplevd utenforskap kan få en selvforsterkende effekt.

Det er grunn til å minne om farene ved å møte meningsmotstandere med motvilje.

Hvis man frykter å bli gjort narr av når man sier det man mener, kan frykten i seg selv føre til at man forblir taus. Konsekvensen av det kan fort bli at de standpunktene som mangler offentlige talspersoner blir ytterligere marginalisert.

For kristne ledere er det derfor all grunn til å forberede barn og unge best mulig på å møte en samtid hvor kunnskapen om kristen tro er mindre enn før, og i mange tilfeller også respekten for kristne standpunkter som bryter med toneangivende holdninger i tiden.

Og det er grunn til å minne om farene ved å møte meningsmotstandere med motvilje. Her har også landets ledende politikere et selvstendig ansvar. Hvis man, for eksempel nå i valgkampen, med vilje karikerer sine meningsmotstandere for selv å score politiske poeng, risikerer man samtidig å bidra til at unge mennesker av ulik bakgrunn opplever å bli møtt på samme måte av sine omgivelser.