Gledelig bistandsøkning

Det er dypest sett i alles interesse at rikdommen blir fordelt på flere.

Tirsdag la regjeringen Solberg frem sitt siste forslag til statsbudsjett. I det tradisjonelle pressemøtet utenfor finansministerens bolig tidlig om morgenen forsikret Jan Tore Sanner om at han er for alt som står i budsjettet.

Samtidig visste både han og alle de andre tilstedeværende at forslaget til statsbudsjett for 2022 ble lagt frem med andre forutsetninger enn det som har vært tilfelle for de foregående årene. I løpet av de kommende ukene vil den nye regjeringen gjøre alt den kan for å sette sitt eget preg på det budsjettet som den avtroppende regjeringen har arbeidet med mer eller mindre siden i fjor.

Den avtroppende regjeringens medlemmer og deres partifeller kommer til å minne oss om hvilke løsninger de opprinnelig foreslo. Og vi kommer til å få mange debatter om hvorvidt Støre-regjeringens løsninger er bedre enn Solberg-regjeringens løsninger.

Et av områdene hvor det er verdt å merke seg Solberg-regjeringens avtrykk er bistandspolitikken. Dag-Inge Ulstein (KrF) har bestyrt denne delen av Utenriksdepartementet siden KrF ble med i regjeringen i januar 2019. Tirsdag sa han det tydelig og klart: «Dette er ikke tiden for å redusere den internasjonale solidariteten.»

Covid-19-pandemien har minnet oss om flere sider ved den moderne verden som vi visste om, men som vi ikke alltid tar inn over oss. Fordi viruset smitter over landegrenser når mennesker reiser, grep det dramatisk inn i den mobiliteten som har blitt en så sentral del av manges liv, både profesjonelt og privat. Når vi plutselig ikke kunne fly dit vi ville lenger, fikk det store konsekvenser.

Men langt viktigere er den ujevne fordelingen av vaksiner. Mens vi i Norge snakker om hvilke deler av befolkningen som kan eller bø få sin tredje dose, opplyste Verdens helseorganisasjon i slutten av september at bare 4,4 prosent av den afrikanske befolkningen er fullvaksinert.

Her blir verdens urettferdighet til de grader synliggjort. Dette får også den brutale følgevirkningen at vi med vår gjenopptatte reisevirksomhet risikerer å utsette andre mennesker for den faren vi selv har blitt vaksinert mot.

Med rette kan man si at vaksinering i seg selv handler mer om helsepolitikk enn om bistand. Likevel illustrerer problemstillingen flere av de utfordringene som gjør at vi fortsatt trenger en offensiv og aktiv bistandspolitikk.

Det handler om vårt ansvar for hverandre som medmennesker, og det handler om at den solidariteten vi tar for gitt blant ulike grupper innenfor våre egne landegrenser også må gjelde utover disse grensene. Det er dypest sett i alles interesse at rikdommen blir fordelt på flere.

Den som ønsker å foreslå konkrete kutt i bistanden, bør derfor komme med andre forslag til hvordan internasjonal solidaritet kan komme til uttrykk.

Bistandsbudsjettet ble økt med 3,8 milliarder til 41,9 milliarder i den avtroppende regjeringens forslag til disponering av landets økonomiske midler. Omkring 20 prosent av dette er satt av til klimatiltak. I likhet med Covid-19-pandemien ser vi at klimaendringer rammer de mest sårbare hardest. Da skulle det være naturlig for et privilegert land som Norge å bidra til at virkningene av klimaendringene blir dempet.

Det er en uheldig tendens at debatt om bistandspolitikk ofte dreier seg om enkeltposter det finnes gode grunner til å stille spørsmål ved. Det må naturligvis være sånn at vi ikke skal sløse bort midler for å gi oss selv god samvittighet. Derfor må budsjettstyringen være like streng her som i andre deler av statsbudsjettet.

Generelt er det også et bestemt inntrykk at dette allerede er tilfellet. Likevel er det enda viktigere å diskutere konkret og konstruktivt hvordan Norge best mulig kan bidra til at noe av den rikdommen vi har blitt betrodd, også kan komme andre mennesker til gode. Den som ønsker å foreslå konkrete kutt i bistanden, bør derfor komme med andre forslag til hvordan internasjonal solidaritet kan komme til uttrykk.