Gi Bibelen taletid!

Dersom dagens kristenledere ønsker å «bygge Guds rike» på en sunn og vedvarende teologi bør «Skriften alene» få mye mer taletid i forsamlingen.

«Hvis dere bruker 45 minutter på ’tilbedelse’ og kun 15 på forkynnelse, hvem tilber dere da?» Sitatet er med vilje satt på spissen. Jeg fikk høre det fra den ikke ukjente Oxford-professoren John Lennox under en europeisk nettverkssamling for «Bible Teachers and Preachers» tidligere i år. I tillegg til å være professor i matematikk og forfatter av en rekke bøker innen tro og vitenskap, er Lennox en ettertraktet bibellærer.

Festlige og vimsete pastorer

Sitatet er nok dessverre symptomatisk på en ikke ubetydelig andel av «moderne menigheter» i Vesten, Norge inkludert. Vi kan synge lovsangsrefrenger på repeat i timevis, men straks pastoren stiller seg opp på plattformen for å «preache» blir vi fort rastløse hvis det blir for mye opplesing fra Skriften, i hvertfall så lenge ikke fyren bak talerstolen holder det gående med spontane digresjoner og festlige anekdoter fra sitt eget hverdagsliv, gjerne noe hans vakre kone korrigerte ham på her forleden. Glem ikke den spontane oppfordringen om å gi henne en stor applaus; «er hun ikke fantastisk»? Tilbake til Paulus ...

Menighetenes «branding»

Ifølge flere Pew research undersøkelser har kirkene i Europa jevnt over (og i økende grad også Nord-Amerika) opplevd tiår med tilbakegang og medlemsflukt. Interessant nok – og paradoksalt – ser dette ut til å ha skjedd samtidig som at det har blåst en «profesjonaliseringsvind» over det vestlige kirkelandskapet: Det har vært økt fokus på konseptutvikling («branding»), visuell design, lyd og lys, taleserier på podcast og ikke minst egne lovsangsalbum på Spotify.

Misforstå ikke, det er godt at det har vært en kvalitetsheving i musikalske uttrykk og medieprodukter tilrettelagt for dagens digitale mediehverdag. Det er ikke sikkert de gamle talekassettene og slagerne fra bedehusmusikkens «gullalder» ville brakt vekkelsesvinden inn på ny i dag. Men tenk om vi kunne sett samme kvalitetsheving også når det gjaldt forkynnelsen av «hele Guds råd til frelse»?

Forkynnerteam

Enhver menighet med respekt for seg selv har i dag et lovsangsteam – ja, opptil flere! Disse møtes jevnlig til øving for å sørge for at tilbedelsen i gudstjenestene er akkompagnert av den musikalske kvalitet den fortjener. Men tenk om enhver menighet med respekt for seg selv også hadde et forkynnerteam, der de med en spesiell gave til å forkynne møttes jevnlig for å fordype seg i Skriften, forberede undervisningen, og gi hverandre tilbakemeldinger på selve formidlingen? Ja, tenk om menigheten i tillegg ble oppfordret til å stille spørsmål og til å granske skriften daglig for å se om alt stemmer (Apg 17,11)? Og tenk om «forkynnertemaet» koblet undervisningen sin opp mot en bibelleseplan som hele menigheten ble oppmuntret til å følge, som også ble plukket opp i samtalene i husgruppene i midtuka? I Bibelleseringen er vi eksperter på å utforme slike.

Karismatisk strukturallergi

Mens deler av kirkelandskapet har gått i en profesjonell retning har det i andre deler vært en bevegelse motsatt vei, nærmest som en motreaksjon. I flere karismatiske sammenhenger virker det som man nærmest er allergisk mot alt som lukter av «struktur» eller «opplegg» – man må for all del ikke begrense Åndens frie utfoldelse! – Undervisningen virker «ferskere» om den bygger på ledernes personlige gudserfaringer og nylige åpenbaringer som kan finne sin støtte i Bibelen, enn på en helhetlig bibelutleggelse med «Skriften alene» i fokus. Å «høre fra Gud» er synonymt med å åpne opp for Åndens ledelse og profetiske ord under bønn, men det assosieres nødvendigvis ikke med daglig systematisk bibellesing.

«De brente barna»

Igjen: Ikke misforstå! Menighetslederes erfaringer med Åndens ledelse og profetiske ord bør være velkomne i enhver evangelisk sammenheng der man tror på Åndens gaver, og der fastgrodde strukturer bygget på «same procedure as every year» kan ha vært til hinder i andre sammenhenger. Men kanskje har de siste par årenes debatt om «de brente barna» deler av sin årsak nettopp i denne medrivende karismatiske undervisningsstilen? Når medlemmenes tro og etterfølgelse ikke kun bygges på «Kristus alene», men i praksis også bør være i takt med ledernes åpenbaringer og visjoner for menigheten, er simpelthen «troen alene» ikke tilstrekkelig: En må også kunne påvise en helhjertet innvielse uttrykt i «de riktige» karismatiske kodene.

Reformatornes vedvarende innflytelse

Kanskje var det reformatorenes kompromissløse fokus på tidløse evangeliske sannheter som gjorde at deres «alene»-utsagn har blitt stående som en evangelisk visjon i århundrer: «Vi mottar fra Gud nåden alene, ved troen alene, på Kristus alene – noe vi finner i Skriften alene, og som skaper et liv til Guds ære alene».

Sannsynligvis kjenner de færreste av dagens kristne i Norge til denne «alene»-rekken, selv om vi akkurat i disse dager har ulike markeringer av reformasjonens startskudd for 500 år siden. Én ting er manglende kunnskap om reformasjonen, men når bibelutleggende forkynnelse får marginalt med plass på talerstolene er det tvilsomt om dagens kristne vil sette samme evangeliske preg på kirke og samfunn som det reformatorene gjorde for et halvt årtusen siden.

Skal det skje, trenger vi i det minste å høre fra Guds ord mer enn 15 minutter på søndagene!