Går vi mot et kulturforlis?

Skal vi lykkes, må innvandrere inviteres inn i vårt kulturelle fellesskap. Da må røtter trekkes opp og plantes på nytt. Neste generasjon må finne sin tilhørighet i Norge. Da må frihetsverdiene omfavnes. Tempoet i dagens innvandring umuliggjør dette.

Verden er i bevegelse. Tidligere sannheter utfordres. Den kollektive tilnærmingen til ulike etiske spørsmål vokser. Dermed svekkes individet. Vår kultur basert på frihetsverdier, taper terreng til fordel for et kollektivistisk tankesett basert på religion, etnisitet, klan og et utvidet familiebegrep.

Dette er én grunnkjerne i min nye bok Mens orkesteret fortsetter å spille, omtalt i Dagen i går av Nils-Petter Enstad. Jeg hadde nok ønsket at Enstad var mer opptatt av bokens budskap enn meg som person, da Norge og Europas grunnverdier utfordres stadig sterkere av krefter som ønsker å bekjempe våre sekulære demokratier.

For meg har det vært viktig å påpeke at nasjonalstaten er vårt felles kulturelle utgangspunkt og vår arv. EU skulle skape en europeisk identitet, men selv ikke unionens støttespillere vil mene at EU har en samlende europeisk kulturell bærekraft. Snarere tvert i mot. Ulike europeiske land opplever stadig sterkere protester mot overføring av nasjonal styring til Brussel og også krav om løsrivelse. Dette fordi det nasjonale fellesskapet forvitrer i takt med politikeres vilje til å gi fra seg nasjonal makt.

Skal nasjonalstaten overleve, må innbyggerne føle tilhørighet, som fordrer et verdifellesskap. I dagens Norge utfordres fellesskapet ved segregering folkegrupper imellom. Slik reduseres den nasjonale identiteten, som viskes ut i takt med den svært høye innvandringen til landet. Den raske demografiske endringen utfordrer fundamentet for landets kulturelle fellesskap og frihetsverdiene fellesskapet er bygget på.

En verdibasert kultur er sårbar. Den sikrer enkeltmennesket rettigheter, men har få sanksjonsmidler dersom verdiene kollektivt ignoreres eller avvises. Sanksjoner vil i seg selv bryte med de verdiene de har som intensjon å forsvare. Dersom enkelte grupper mener menneskerettighetene må vike for religiøse dogmer, står vi i realiteten maktesløse.

Mener tilstrekkelig mange at ytringsfriheten bør begrenses, er vårt eneste botemiddel den frie ytring. I seg selv et paradoks. Vår verdibaserte kultur fordrer fornuft og rasjonalitet. Opplysningstiden ga oss det nødvendige verktøyet. Renessansen ga rom for vitenskapen og enkeltmenneskets rolle i samfunnet ble styrket. Et økende antall mennesker i vårt samfunn bærer ikke en slik kulturarv. Dette kan på sikt få dramatiske konsekvenser for Norge.

Det går seg til med tiden, er mantraet som ofte forkynnes. Det er det ingenting som tyder på, viser jeg med statistikk i boken. Bildet er snarere motsatt. Da trekkes et nytt kort: stigmatisering av budbringerne. Paradokset blir fullendt når ulike samfunnsaktører bruker vår egen rettighetskultur til å forsvare religiøs og kulturell praksis som bryter med frihetsverdiene.

Kollektiv konsensus preger stadig større grupper i samfunnet. Den uttalte enigheten levner lite rom for tvil. Homofili er en dødssynd, og skal straffes deretter, religiøs frihet en anomali og ekteskap skal arrangeres. Slike holdninger bryter med vår verdibaserte kultur, men vi vet ikke hva vi skal foreta oss. Hva gjør vi når frihet, den rasjonelle tanke og kjærlighet mellom mennesker ikke verdsettes, men aktivt motarbeides?

Skal vi lykkes, må innvandrere inviteres inn i vårt kulturelle fellesskap. Da må røtter trekkes opp og plantes på nytt. Neste generasjon må finne sin tilhørighet i Norge. Da må frihetsverdiene omfavnes. Tempoet i dagens innvandring umuliggjør dette. Det kan vi velge å gjøre noe med. Forutsetningen er at politikere flest løfter hodet opp av andedammen og tenker utover neste års statsbudsjett.

Parallelt er det å håpe at enkelte journalister våger å ta steget ut av den konsensusdrevne sensasjonspopulismen.