Fullstendig forvirring i rekkene?

Det er ikke så enkelt for den nye tros- og livssynsministeren Kjersti Toppe.

Den nye regjeringen vil kreve minst 40 prosent representasjon av «hvert kjønn» i styrene i trossamfunn. På spørsmål om hvorfor, svarer Toppe: «Det sier seg egentlig selv – vi vil sikre likestilling.» Er det lettere sagt enn gjort i disse tider?

For da blir mitt opplagte spørsmål følgende: Vil det ikke da være vanskelig å oppnå likestilling for mangfoldet av kjønnsidentitet som nå er innført i samfunnet hvis det skal være 40 prosent av «hvert kjønn»?

Det ligger til grunn at man ønsker å innføre minst 40 prosent kvinner og unngå overvekt av menn. Men hvem er kvinne? Hva med de andre kjønnene og måtene å oppfatte egen seksuell identitet på? Her øyner jeg risiko for stor forvirring og vanskelige manøvreringsforhold for lovgiverne.

For den nye regjeringen har også bestemt at de nå skal jobbe for at det skal være forbudt for terapeut eller samtalepartner å hjelpe noen, det være seg barn, ungdom eller voksne, til å sortere tanker og følelser for å få avklaring i forhold til egen seksuell legning.

Hvis lovforslaget går igjennom, kan man straffes hvis den som har oppsøkt hjelp til dette, konkluderer med at man likevel er kjønnsmessig tilhørende i den kroppen man er født med.

Selve definisjonen av «kvinne» blir derfor høyaktuell å ta med i regnestykket på 40 prosent når man hører det undervist i forelesningssaler på universiteter at «kjønn er ikke noe man er, det er noe man gjør». Og videre at «kjønn er glidende». Likevel skal det nå trekkes opp klare biologiske grenser mellom mann og kvinne når man skal sette inn folk i styrer.

Toppe presiserer at man må «klare å balansere» mellom de forskjellige lovene og nærme seg dette spørsmålet med forsiktighet. Det kan bli krevende i en sak som synes å forutsette langt større klarhet og avgrensning enn det som gjelder i dag.

Jeg ser bilde av Toppe i dag som bærer på et Pride-flagg, som representerer aksept av et mangfold av seksuelle legninger og glidende grenser mellom mann og kvinne og andre. Dette må være svært problematisk å kombinere med at styrer skal bestå av 40 prosent av hvert av de to biologiske kjønnene.

I dette samfunnsspørsmålet tror jeg vi kan være tjent med det noe enklere synet at det finnes grunnleggende kun to kjønn.

I skolebøker i 5. klasse informeres barna våre om at det er de selv som skal finne ut hva de «vil være» – gutt, jente eller noe annet. At det finnes et mangfold av muligheter. Likevel forlanges det at de skal utvikle seg til å bli krystallklare på egen kjønnsidentitet og velge mellom to, iallfall hvis man er med i et trossamfunn.

Hvem er det da som skal vurdere hvilket kjønn en person har som gjerne vil inn i styret – det finnes også blant annet «transkvinner». Inkluderes disse i de 40 prosent «kvinner» som skal kvoteres inn? Det er jo så mange som opplever seg å ha et annet kjønn enn det man er født med biologisk, men som ikke har stått fram med det. Er det rom for disse blant de 40 prosent «kvinner»?

Pride-flagget heises til topps i mange av landets kommuner. Samtidig innføres det lov mot «terapi som tar sikte på å få en annen til å endre eller fornekte [eventuelt undertrykke] sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet».

I dette virvaret av selvmotsigende lover, ligger det an til uoverkommelig forvirring.

Jeg fristes til å trekke fram den glimrende reklamen til Rema 1000 – «Det enkle er ofte det beste.» Ikke alltid, men ofte.

I dette samfunnsspørsmålet tror jeg vi kan være tjent med det noe enklere synet at det finnes grunnleggende kun to kjønn. Ellers kan vi komme til å gå oss helt bort i denne vanvittige tåkeleggingen.