«Uansett bakgrunn burde innvandrere og flyktninger kunne oppleve at norske enkeltkristne og forsamlinger er interessert i deres ve og vel.» Illustrasjonsfoto: Haifeez/CC/Flickr
Frykten for de fremmede
Det er en fallitterklæring hvis kristne nærer grumsete holdninger til mennesker fra andre kulturer og med annen hudfarge.
Som norske og europeiske borgere balanserer vi på en knivsegg når innvandring og integrering er tema. På den ene siden ser vi stadig tendenser i europeiske land til å glatte over hvilke utfordringer en uoversiktlig masseinnvandring har skapt og kan skape i fremtiden. På den andre siden må vi for all del ikke nære fordommer og forakt overfor menneskene som er kommet og kommer hit.
Frykt er den naturligste av alle reaksjoner når vi nok en gang blir vitne til terror utført i islamsk navn på europeisk jord. At angrepene i Paris også var rettet mot jødiske interesser, gir dem en ekstra skremmende dimensjon.
Spørsmålet om hva som skal være fundamentet for samfunnet, blir påtrengende. Da er det vel og bra å løfte fram frihet, likhet og brorskap. Men vi mener det er utilstrekkelig. Europas kristne arv er undervurdert som forutsetning for mange av godene vi regner som selvsagte i vår verdensdel. Forståelsen av menneskets frihet og ansvar, verdien av arbeid og synet for å dele med hverandre er noen av verdiene som har forankring i vår kristne tradisjon.
