Frykten er mitt våpen

En av min ungdoms yndlingsforfattere var Alistair MacLean. Han skrev spenningsromaner som det var nesten umulig å legge fra seg før en hadde fulgt historien til dens dramatiske avslutning. En av MacLeans bøker har tittelen «Frykten er mitt våpen».

Jeg kom på boktittelen da jeg satt trygt hjemme i egen stue og fulgte dramaet i Paris hvor sytten mennesker mistet livet i bestialsk terror. Et fryktløst satiremagasin mistet halve redaksjonen, og fire kunder i en jødisk dagligvarebutikk ble tatt som gisler og skutt. En hevn på profetens vegne, skrek terroristene. Det var handlinger som gjorde både folk i Paris og i hele vår verdensdel varsomme og forsiktige i en endret hverdag.

Frykt er noe terroristene bevisst ønsker å skape, og den er en naturlig konsekvens blant folk flest. Frykt er en normal reaksjon i møte med uventet fare, og den utløser begrunnet varsomhet. Slik sett er frykt et gode. Men frykt er også destruktiv og farlig. Den er ondskapens våpen. Den kan gjøre at vi holder inne med standpunkter vi før frimodig bar fram i en samtale. Den kan gjøre at vi viker unna for å støtte medmennesker som lider urett. Frykten kan få oss til å seile med bekvemmelighetsflagg der hvor vi skulle flagget en overbevisning. Vi bør derfor gå ut i gatene og slutte oss til dem som går i tog for ytringsfriheten og retten til å uttrykke meninger og overbevisning. Det er basisverdier i et demokratisk samfunn. Vi har fått en påminnelse om at de er dyrebare og verdt å stå opp for.