AKTIV KRIGER: Hun var ikke bare en ledsager på livets vei, men en aktiv kriger i den kamp som begge hadde fått Guds kall til å være med i. Det skrev redaktør Oddvar Nilsen i en artikkel i Korsets Seier om Laura Barratt, kona til mannen som brakte pinsebevegelsen til Norge. Foto: K-S-foto.

Frimodige kvinner i frontlinjen

Kronikk

Dag Kullerud skriver i sin Hans Nielsen Hauge-biografi at det er oppsiktsvekkende at kirkehistorien har viet haugianerkvinnene så liten oppmerksomhet. Også historiebøkene og leksika som har gitt disse og mange andre kvinner altfor liten oppmerksomhet.

Her vil jeg nevne noen svært markante kristne kvinner som fortjener omtale.

Bolette Gjør redigerte det første og største misjonsblad for kvinner på slutten av 1800-tallet, og var den uformelle leder av den store bevegelse av misjonskvinner som støttet Det Norske Misjonsselskapet.

REDIGERTE BLAD: Bolette Gjør redigerte det første og største misjonsblad for kvinner på slutten av 1800-tallet, og var den uformelle leder av den store bevegelse av misjonskvinner som støttet Det Norske Misjonsselskapet. Foto: NMS-arkiv

Bladet var et tilleggsblad til Norsk Misjonstidende, og hadde et opplag på over 10.000 på det meste. Det begynte å komme ut allerede i 1884, tre år før Norsk Kvinnesaksforenings blad Nylænde med Gina Krog som redaktør. Det hadde bare 400 i opplag ved århundreskiftet. Nylænde var et typisk kvinnesaksblad og har fått mye omtale. Bladet Bolette Gjør redigerte var ikke et typisk kvinnesaksblad, men det hadde stor betydning for norske kvinner. I flere leksika (papirutgavene) er hun ikke omtalt i det hele tatt, men Gina Krog er. Heller ikke i «Norsk Misjonshistorie» av Olav Uglem er hun nevnt.

Les også
Pastor med etterlysning: «Hvor er kvinnene?»

I Misjonsselskapets historieverk «I tro og tjeneste», redaktør Torstein Jørgensen, er Bolette Gjør og bladet hun redigerte, omtalt: «Et hovedsikte med bladet var at det skulle være skrevet av og for kvinner, og slik virke inspirerende og samlende på misjonskvinnenes innsats i Norge. Det hersket en viss skepsis i NMS-ledelsen til å overlate et selvstendig redaksjonelt ansvar for et slikt organ til en kvinne, men redaktøren, Bolette Gjør, gikk ikke med på noe overformynderi fra NMS-sekretærens side, og slik ble det.»

NLM-PIONER: Flere kvinner i Bergen hadde avgjørende betydning for at det ble dannet et misjonsselskap som skulle arbeide for misjon i Kina, i dag under navnet Norsk Luthersk Misjonssamband. En av disse var Olivia Halvorsen. Foto: NLM-arkiv

Flere kvinner i Bergen hadde avgjørende betydning for at det ble dannet et misjonsselskap som skulle arbeide for misjon i Kina, i dag under navnet Norsk Luthersk Misjonssamband. Men det er mennene som har fått mest omtale.

I 1890 talte Sivert Gjerde på et møte i Bergen. Han var fast bestemt på å bli misjonær i Kina. Olav Uglem skriver i «Norsk Misjonshistorie» (Lunde 1979): «Resultatet av foredragene ble i første omgang at en gruppe kvinner slo seg sammen for å arbeide for misjonen i China. Til å styre det hele måtte en imidlertid ha med seg menn. 4. mars 1890 ble det dannet en ‹Bestyrelse for den bergenske komité for Kinamissionen›. Her ble cand.theol. Johannes Brandtzæg og emissær Tormod Rettedal med.» Det var alt om kvinnene.

Les også
Kristne kvinner og menn uenige om likestilling: – Jeg har blitt positivt forskjellsbehandlet

Men i boken «Kristenliv i Bjørgvin» av Jakob Straume er det gitt plass til omtale av disse kvinnene, blant andre Olivia Halvorsen. Hun var blant dem som hørte Sivert Gjerde tale varmt om misjon til Kina i februar 1890. «Bare på en time blir 1.400 kinesere lagt i hedenske graver», sa han.

De frammøtte ble sterkt grepet. Her var oppgaven for Olivia og hennes medsøstre. Minst 30–40 kvinner sa seg villig til å arbeide for misjon til Kina.

Men skulle man holde seg til datidens skikk, var det ikke til å komme utenom at mennene måtte med for å styre det hele. De måtte «be og true» mennene til å bli med.

Les også
Feminister advarer mot Pride-ideologien

Et viktig møte ble holdt 4. mars 1890. Jakob Straume skriver det gikk «varmt for seg», men til sist gikk mennene med på å danne en komité som skulle arbeide for Kinamisjonen. Sju menn ble valgt, blant dem kjente navn som emissær Tormod Rettedal og cand.theol. Johannes Brandtzæg.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

To dager senere samlet Olivia troppene sine, reorganiserte foreningen og ga den navnet «Kinas Venn». Antall medlemmer vokste fort. På et senere møte talte Misjonsselskapets generalsekretær Lars Dahle sterkt mot misjon i Kina. Talen virket som «svøpeslag», heter det. Olivia og de andre kvinnene ble enda i ivrigere for å få etablert et kinamisjonsarbeid. Og de lyktes.

BØNNEKVINNE: Bolette Larsen Hinderlie ba for misjonær Lars Olsen Skrefsrud mens han satt fengslet og senere. Foto: Normisjon-arkiv

Lars Olsen Skrefsrud er nok den norske misjonæren på 1800-tallet som er mest kjent. Den tidligere straffangen med fengselsopphold på Botsfengslet i Oslo var sammen med andre misjonærer med og la grunnlaget for Den norske Santalmisjon (i dag Normisjon).

Men kvinnen som daglig ba for ham mens han satt fengslet og senere, er ikke særlig mye omtalt. Hun hette Bolette Larsen Hinderlie.

Som ganske ung hadde hun et syn, og en røst sa til henne: «Denne vil dø som en forbryter om ingen tar på seg oppgaven med å be for ham. Han får samme skjebne som Ole Høiland om ingen ber for ham. Be du for ham, og jeg vil sende ham ut for å forkynne evangeliet for hedningene!»

Bolette ble sterkt beveget og ropte: «Jeg skal be for ham!» Det løftet holdt hun. Og mannen hun ba for var Lars Skrefsrud.

Noe oppmerksomhet har Bolette fått både i bøker og artikler. Gunnar Hartberg skrev et hefte om henne. Og bønnestedet hennes på Karmøy har fått navnet Bolette-hola.

Hun var ikke bare en ledsager på livets vei, men en aktiv kriger i den kamp som begge hadde fått Guds kall til å være med i.

Det skrev redaktør Oddvar Nilsen i en artikkel i Korsets Seier om Laura Barratt, kona til T. B. Barratt, mannen som brakte pinsebevegelsen til Norge.

Les også
Kan kvinner være eldste på bedehuset? Her behandles spørsmålet for tredje gang

Barratt var trygg på de råd han fikk fra sin kone. Hun sto ikke bak ham, men ved hans side som en god rådgiver. Hun var rikt utrustet og hadde en personlighet som ble lagt merke til. Hjemmet var åpent for gjester og krevde sitt. Likevel var Laura alltid med på møter og konferanser. Og hun tok seg tid til å gå på sykebesøk og ga sjelesorg til de som trengte hjelp.

Hun hadde et praktisk syn på tilværelsen. Hennes hukommelse var enestående god. Hun var en frimodig kristen og hadde styrke og utholdenhet som få, ifølge Oddvar Nilsen …

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Åndelig sett hadde Mari Holen i Aremark avgjørende betydning for Christian Hallesby, indirekte også for Ole Hallesby.

Åndelig sett hadde Mari Holen i Aremark avgjørende betydning for Christian Hallesby, indirekte også for Ole Hallesby.

Av husmannskona Mari Holen og Ole Hallesby er sistnevnte den mest kjente. Mari er omtalt i biografiene om Hallesby, og derfor ikke helt glemt. «Hun bar på den åndskraften som Ole Hallesby senere skulle arve», skriver Dag Kullerud i biografien «Ole Hallesby – mannen som ville kristne Norge».

Hun var født 6. februar 1806 på plassen Kolsbu ved Bjerkebekk i Aremark.

Mari hadde forskjellige jobber hos gårdbrukerne. Så ble hun syk. Flere så at hun trengte hjelp. Kristne ledere i Eidsberg tilbød henne bosted mot at hun ville være tilgjengelig for å hjelpe folk i åndelige spørsmål! Mari flyttet dit for en tid.

For åndelig hjelp, det kunne hun gi. Folk kom til henne, og hun gikk til dem. Den lille jenta med den spinkle stemmen ble kjent i store deler av Østlandet.

En dag kom en ungdom til henne. Det var Christian Hallesby, eldste gutten på Hallesby Søndre. Han trengte hjelp, og hun veiledet den unge gutten.

De drog sammen på møter, blant annet til Vestfold. På et møte opplevde Christian Hallesby å få en åndskraft som gjorde hans vitnesbyrd brennende.

Les også
Forkynner for de fjonge

3. januar 1875 døde Mari. Men den vekkelse som gikk over Aremark en tid etter hennes død, ble sett på som en frukt av ikke minst hennes tjeneste. Blant fruktene var Ole Hallesby, av noen mest kjent for hans preken i 1953, av andre er han mest skattet for bøker og hans engasjement for kristne skoler.

Dr, philos. Olav Golf har i boken «Den haugianske kvinnebevegelse» omtalt flere kvinner. Han mener kildematerialet han har gjennomgått, viser at det var flere kvinner enn menn som var haugianere. Når det gjelder antall predikanter som denne bevegelsen fostret, var det i første halvdel av 1800-tallet trolig fire ganger så mange menn som kvinner. Men det var en betydelig kvinneandel til den tid å være. Golf nevner ellers at leseferdigheten var mer utbredt blant haugianske kvinner enn blant andre, og at mange kvinner var ansatt i de bedrifter Hauge og hans medarbeidere satte i gang.

Blant de kvinnene som Golf omtaler, er Ragnhild Blessom, Marit Formo og Ingrid Romundgard fra Gudbrandsdalen. De gjorde opprør mot en rasjonalistisk preget salmebok som menighetene skulle ta i bruk. Kvinnene, med tilslutning av mennene, saboterte de nye salmene som prest og klokker fremførte, og overdøvet dem med sin sang. Ett år senere måtte kanselliet vedta at innføringen av den nye salmeboken skulle stilles i bero. Kvinnene hadde vunnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kvinnene, med tilslutning av mennene, saboterte de nye salmene som prest og klokker fremførte, og overdøvet dem med sin sang.

En annen gudbrandsdalskvinne, Gjertrud P. Mælumsvangen, ble truet av presten med at han ville sette henne i gapestokk. Da sa hun: «Det skulle du virkelig gjøre, så får jeg anledning til å tale med alle, som går til kirken.»

Randi P. Hevle fra Drivdalen ble arrestert i Trøndelag, der hun holdt møter. Randi satt to dager arrestert sammen med Sara Ousten fra Østerdalen. Randi fortalte senere til en sønn: «Om vi var bundne på hendene, så kunne han (lensmannen) dog ikke lukke vår munn: Vi sang og bad, så lensmannen selv ble beveget, løste båndene og satte oss fri.»

KRONIKKFORFATTER: Torbjørn Greipsland, Askim. Foto: Ove Eikje

Anne Dahle, en begavet og myndig haugianerkvinne i Grytten i Romsdal, oppdaget etter en gudstjeneste at presten ikke hadde ville døpe et barn fordi faren, som var husmann, ikke kunne betale. Hun fór opp, gikk til sakristiet og holdt en samvittighetspreken for presten, så han straks ombestemte seg og ropte: «Bare kom med barnet!» Folk kom tilbake, kirketjeneren måtte hente nytt dåpsvann, og barnet ble døpt.

Om Sara Ousten tar vi denne historien: Sara hadde et sammenstøt med presten på Tynset, der hun holdt møter. Presten kom inn, rev salmeboken i stykker og kastet den på ilden, men kona i huset fikk den ut uskadd. Presten skjelte dem ut, men de svarte ikke. Til slutt ble han stille og vendte seg til Sara:

– Du synes vel jeg har gjort deg urett og handlet ille mot deg?

– Å nei, det skader ikke meg, for jeg tror at alt som Herren lar hende meg, tjener til det gode, men det forekommer meg at presten har handlet ille mot seg selv, sa Sara. Da brast presten i gråt og gikk sin vei.