Fred for jødene?

Jødene har vist at de er et folk som ønsker fred. Araberne i Israel er tryggere, friere og bedre stilt enn i noe annet land i regionen. Så lenge hatet får råde, er ikke noe land i verden stort nok for fred, skriver Erik Selle.

Et nytt pa­ra­dig­me må på plass i Midt­østen. Den ara­bis­ke vår, og sær­lig bor­ger­kri­gen i Syria har vist oss et skrekk­sce­na­rio som får si­tua­sjo­nen i for­hold til Is­rael å stil­ne av.

En ny re­gje­ring så da­gens lys etter val­get i 2013, og selv om vi er for­nøyd med den ge­ne­rel­le mer po­si­ti­ve inn­stil­lin­gen til Is­rael og det jø­dis­ke folk hos den bor­ger­li­ge re­gje­rin­gen, etter­ly­ser vi et grunn­leg­gen­de pa­ra­digme­skif­te i til­nær­min­gen til Is­rael.

Norge har en god og lang arv i Mar­tin Tran­mæl, Haa­kon Lie, Kåre Kris­ti­an­sen og Re­gje­rin­gen Kåre Wil­loch på 80-tal­let. I dag ser vi at re­gje­rin­ge­ne i Ca­na­da og Au­st­ra­lia for­står ty­de­lig den grunn­leg­gen­de trus­se­len som frem­de­les ek­sis­te­rer mot Is­rael.

Iran truer sta­dig med ut­slet­tel­se, Abbas bru­ker nors­ke skatte­be­ta­le­res pen­ger til å hylle ter­ro­ris­ter og un­der­gra­ve freds­pro­ses­sen PLO selv var med på å frem­leg­ge, ra­ket­te­ne fra Hamas og Hiz­bol­lah peker hver dag mot Is­rael og fra Gaza har tu­se­ner blitt av­fyrt.

Tesen om land for fred, som Oslo-av­ta­len byg­ger på, gir ingen fred. Hva er da vegen vi­de­re?

Lan­det Judea fikk sitt navn etter fol­ket som bodde der - jø­de­ne. Dette kal­les i dag for det ok­ku­per­te Vest­bred­den. Først av alt må norsk vir­ke­lig­hets­opp­fat­ning er­kjen­ne at jøder har rett til å bo på Vest­bred­den - Judea og Sa­ma­ria.

FN har et char­ter for ur­be­folk­nings­ret­tig­he­ter, og dette må ved­røre også jø­de­nes his­to­ris­ke til­knyt­ning til Vest­bred­den. Der­for er tesen om den ulov­li­ge ok­ku­pa­sjo­nen som gjen­tas som et søvn­dys­sen­de man­tra fra norsk venstre­side en løgn som må av­vik­les.

Der­et­ter er det slik at en­hver selv­sten­dig stat har rett til å ut­nev­ne sin egen ho­ved­stad. Ikke noe folk i ver­den har en så lang og uav­brutt re­la­sjon til sin ho­ved­stad som jø­de­ne har til Je­ru­sa­lem.

Det er de facto ho­ved­sta­den til Is­rael hvor de stats­bæ­ren­de in­sti­tu­sjo­ne­ne: stor­ting, re­gje­ring og høy­este­rett be­fin­ner seg. En­hver reell freds­vil­je be­gyn­ner med å er­kjen­ne dette.

Der­for er det å etab­le­re Nor­ges am­bas­sa­de i Je­ru­sa­lem en be­gyn­nel­se på en reell freds­pro­sess og ikke slutt­re­sul­ta­tet av en.

For Is­ra­els even­tu­el­le freds­part­ne­re vil dette være en lak­mus­test på om man øns­ker fred med Is­rael, eller om man spil­ler et spill med fort­satt svek­kel­se av og ut­ryd­del­se av Is­rael som mål­set­ning. Hamas er en­ty­dig i så måte.

Jø­de­ne har vist at de er et folk som øns­ker fred. Ara­ber­ne i Is­rael er tryg­ge­re, fri­ere og bedre stilt enn i noe annet land i re­gio­nen.

Så lenge hatet får råde, er ikke noe land i ver­den stort nok for fred. Der­for må Norge av­slut­te over­fø­rin­ge­ne til den Pa­le­stins­ke Selv­styre­myn­dig­het så lenge den un­der­gra­ver sin egen freds­pro­sess med fort­satt jøde­hat og pro­pa­gan­da, flyt­te den nors­ke am­bas­sa­den til Je­ru­sa­lem, kreve an­er­kjen­nel­se for jø­de­nes his­to­ris­ke rett til å bo i Judea og Sa­ma­ria og bistå sam­men med Is­rael i in­ves­te­rin­ger til både ara­bisk og jø­disk øko­no­mi på Vest­bred­den.