USHPIZINS STOL: Ved Løvhyttefesten, som feires i disses dager, settes det fram en ekstra stol, skriver Elisabeth Eriksen Levy her. På bilde ser vi Rabbi Jitzhak Naki i familiens løvhytte fra Løvhyttefesten i 2014. Foto: John Solsvik

Fra Ushpizins stol til skriftestol

Mange kjenner kanskje til at under den jødiske påskefeiring så settes det fram en tom stol. Det er stolen til profeten Elia. Den symboliserer at man til påske venter på at profeten skal komme tilbake for å kunngjøre Messias sitt komme.

Det er kanskje mindre kjent at det til Sukkot, Løvhyttefesten, som feires i disses dager, også settes fram en stol. Denne stolen blir kalt «Ushpizins stol». Sukkot er nemlig høytiden som står i gjestfrihetens tegn. Det er et eget mitsva (påbud) å invitere gjester til Sukkahen eller løvhytten.

Les også
Denne norsk-israelske familien spiser alle måltider i løvhytten

Ordet «ushpizin» er arameisk og betyr «gjest». Løvhytta skal romme familie og venner, men også kanskje en «ushpizin», en uventet gjest eller flere, derfor den tomme stolen. Hvem vet hva en uventet gjest eller to kan bringe med seg av velsignelser eller uventede oppdagelser?

CASPARI: Elisabeth Levy, internasjonal leder Caspari-senteret. Foto: Dagen-arkivet

Filmen som bærer navnet «Ushpizin», er en fortellingen om to rømte forbrytere som kommer til Moshe og Mali, et barnløst par i det ultraortodokse kvarteret i Jerusalem. Moshe selv er en tidligere kriminell som har lagt sin belastede fortid bak seg, og blitt ultraortodoks jøde. Han får i løpet av filmen sakte, men sikkert avslørt sin belastede fortid med besøket av de to uventede gjestene.

De to rømlingene, finner igjen Moshe i sukkahen, og blir ønsket velkommen inn. «Ushpizin» er en film som mange ser på under Løvhyttefesten, og selvfølgelig ender filmen bra. Mali og Moshe kommer gjennom både ekteskapskriser og det kanskje svært så spesielle besøket til Sukkot. Og filmen slutter med at de venter sitt første barn.

Hvem ville vi invitere inn i «vår sukkah» om vi hadde en tom stol foran oss? I disse dager tenker jeg personlig på arbeidet i utvalget som MKR og Bispemøtet har satt ned for å utarbeide Den norske kirkes forhold til jøder og jødedom. Jeg ville gjerne ha satt fram en Ushpizins stol for Norges jøder og invitere dem inn i Sukkahen, inn til den gode samtalen.

Vi har mye felles å snakke om. Kanskje er det mer som forener enn det som skiller? Kristendommen har jo jødedommen som sitt utgangspunkt, vår tro har jødiske røtter. Våre to religioner er nært beslektet.

Hvem ville vi invitere inn i «vår sukkah» om vi hadde en tom stol foran oss?

Men så har ikke alltid kirkehistorien vært så pen; kirken som institusjon har de siste 1600 år utøvd både vold og dominans overfor sine jødiske søstre og brødre. Kanskje vil de tenke seg om før de mottar invitasjonen fra oss?

Men en ledig stol for samtale er satt fram. Vi ønsker å samtale, vi ønsker å støtte. Men Den norske kirke må selvkritisk se på hva den kan gjøre for at forholdet mellom Kirken og Synagogen igjen kan bli preget av åpenhet, toleranse og forståelse.

I gudstjenesteliturgien bekjenner vi «mea culpa» – «min skyld». Kirkehistorien kan ikke gjøres om, men vi kan be opp tilgivelse og prøve å starte på nytt. Men for å komme inn i denne helende prosessen trenger man å forholde seg til sannheten om det som har skjedd opp igjennom historien.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Den katolske kirke med Det annet Vatikankonsil har tatt sitt oppgjør med Kirkens antijudaisme og antisemittisme, og den katolske kirke er et godt eksempel på at forsoning og ny tillit mellom Kirke og Synagoge er mulig.

Femti år etter Det annet Vatikankonsil skrev rabbi Jonathan Sacks (overrabbiner for Storbritannia, 1991–2013) om Nostra aetate: «Tilsynelatende var det en ubetydelig teologisk gestus, men det frambrakte en av de største revolusjoner i religionshistorien.»

Les også
Se bilder fra feiringen av løvhyttefesten i Israel

Den som har gjort noe ondt, trenger å få anledning til å gjøre noe godt. For vår skjebne er vår skyld og vår skyld er vår skjebne. Og setter tilgivelsen og barmhjertigheten noen grenser? Stiller nåden ingen betingelser? Men å erkjenne en sannhet om enn smertelig, er nødvendig for tilgivelsens mulighet.

Men kanskje skulle vi som Kirke før vi setter fram stolen og inviterer til den gode samtalen, først ta en tur inn i skriftestolen.