Forstår vi hva evangeliet er?

«Jeg hastet oppover den teppebelagte trappen i den hvite side kjolen. Angsten slo over meg som varme bølger. Alt annet enn her og nå var fanget fortid. Fragmenterte glimt fra de siste timene haglet over meg i skarpe farger. Var jeg virkelig her? Ville jeg dette? Jeg steg inn i rommet. Øyne som flakket forbi meg og stemmer som spurte etter brudgommen. Som om jeg var luft. Ingen fant ham noe sted. Menneskene kom mot meg med likegyldige blikk og forsvant igjennom meg som om de ikke var virkelige. Bryllupet var avlyst. Og jeg sto alene tilbake.»

Teksten er fra en drøm, og den ble for meg en lignelse på hva jeg var redd ville skje om jeg valgte å satse alt på Jesus. At han ville la meg i stikken, eller vise seg å ikke finnes likevel. Men i virkeligheten opplevde jeg det som at det er det som skjer hvis jeg velger menneskene. Det er mennesker som ikke dukker opp når det virkelig gjelder. Jeg tror vi vil se mer og mer at det er Jesus som er kilden for det eneste virkelige Gode i denne verden.

Har vi valgt menneskene? I vår søken etter å være relevante, etter å leve komfortable liv, har vi valgt ære fra mennesker over ære fra Gud? Det står om å elske Gud med hele sitt hjerte, hele sin sjel og all sin forstand. Og andre mennesker som seg selv. Men det virker som vi har satt oss selv på førsteplass. I vår postkristne kultur har en enorm avgud fått stor plass i vår midte. Selvet. Spørsmålet er om ikke den kaster sine skygger langt inn i de kristnes rekker. Om vi har erstattet den eneste sanne Gud med oss selv.