Forkynnelseskrise

I hvor stor grad er vi i ferd med å avkristne oss selv?

Johannes Kleppa skal ha stor takk for at han har tar opp det viktige anliggendet om forkynnelsens plass i norske menigheter og forsamlinger. Kleppa har skrevet om temaet ifire artikler i sin spalte «Innspel». Dagen har de siste dagene også fulgt opp på reportasjeplass med flere saker om det samme spørsmålet, som vi oppfatter som helt sentralt.

Kleppas analyse er at vi står midt oppe i en forkynnelseskrise i Kristen-Norge. Han viser til tall fra sin egen sammenheng,Indremisjonsforbudet, der antallet møter og sammenkomster enkelte steder har gått ned med så mye som 70 prosent i løpet av de siste 25 årene. Dessverre er slike tall antagelig ganske så representative for mange av båtlagene i lav- og frikirkelig sammenheng i landet vårt.

Nedgangen skyldes i stor grad at det har blitt vanskeligere å samle folk til større møtekampanjer som pågår over flere dager. Men også i de store, kristne høytidene da man skulle tro at det var helt naturlig å møtes som troende rundt de frelseshistoriske sannhetene som helligdagene feires til minne om, har det mange steder blitt stadig glisnere i benkeradene.

Kleppa skriver at en hovedgrunn til den negative utviklingen er at også kristenfolket har blitt sterkt preget av vår tids ferie- og fritidskultur. Møter og gudstjenester har blitt en salderingspost i et tidsbudsjett der aktiviteter som båt, hytte og reiser prioritereres fremfor det å høre Guds ord forkynt.

I hovedsak er vi helt enig i Kleppas synspunkter. Man kan selvfølgelig også peke på andre demografiske og samfunnsmessige endringer. For eksempel at begge ektefeller nå stort sett jobber utenfor hjemmet og bruker helgene til å hente seg inn og bruke tid sammen med barna.

Men heller et for så vidt prisverdig familiefokus bør brukes som unnskyldning for å kutte ut fellesskapet i den kristne forsamlingen. Tvert imot. Som kristne foreldre har vi et ansvar for nettopp å bringe barna til Guds hus og la dem komme under Ordets forkynnelse.

I det store og hele deler vi altså Kleppas bekymring over utviklingen. Og særlig mener vi det er helt riktig å påpeke at det ikke nytter bare å skylde på styresmaktene eller tidsånden for den avkristningen som skjer i samfunnet vårt. Vi som kristenfolk må også spørre oss i hvor stor grad vi er med på å avkristne oss selv.

Bibelen lærer oss at troen kommer av forkynnelsen. Og det dreier seg ikke bare en engangsforeteelse knyttet til frelsesopplevelsen. Det er livsviktig for vårt åndelige liv at vi som troende lever i en kontinuerlig påvirkning av Guds ords forkynnelse. Vi må la Ordet dømme oss, ransake vår motiver og handlinger, inspirere oss og istandsette oss til tjeneste.

Alt dette kan Guds ord gjøre i den enkelte troendes liv. Men det forutsetter at vi prioriterer forkynnelse og kristent felleskap.

Derfor kan vi ikke se det som noe annet enn et sykdomstegn når forkynnelsen stilner fra talerstolene i kirker og bedehus der den tidligere har lydt så høyt og klart. Det er et tegn i tiden som bør kalle det norske kristenfolk både til ettertanke og omvendelse.