Forbønnsforbud
Det er svært betenkelig å tvinge prester til å avvise mennesker som ber om forbønn for noe som oppleves som en byrde. Da forbyr man noe som Bibelen oppmuntrer til, skriver Dagen på lederplass.
Kan man forby prester å be når mennesker søker forbønn? Er det greit at journalister bruker falsk identitet og skjult kamera for å avsløre hvordan prester ber?
Dagen skrev fredag om svensk TVs dokumentar «Uppdrag granskning» som brukte utradisjonelle metoder for å avdekke hvordan profilerte, konservative prester tok imot en angivelig homofil person som søkte sjelesorg og forbønn.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
En reporter gav seg ut for å slite med sin homofili. På spørsmål om prestene trodde det var mulig å kurere ham, svarte flere prester ja og var villige til å be om at hans seksuelle legning skulle endre seg.
Den slags forbønn er imidlertid ikke tillatt i Svenska Kyrkan, som har et vedtak fra 2005 om ikke å støtte eller delta i forsøk på å endre menneskers legning.
SVTs hensikt var å undersøke om prestene var lojale mot dette vedtaket. Reportasjen reiser prinsipielle spørsmål både når det gjelder journalistiske metoder og tros- og ytringsfrihet.
I følge Vær Varsom-plakaten, norsk presses etiske kjøreregler, kan det forsvares å bruke skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet i unntakstilfeller. Forutsetningen er at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning.
I vurderingen av STVs snikfilming av prester, er det nyttig å sammenligne med Kadra-saken fra 2000. Den gangen gjaldt det imamers syn på omskjæring.
For å finne ut om de sa det samme i moskeen som offentlig, brukte Kadra Yusuf skjult kamera og mikrofon. Slik fikk hun avdekket at imamene talte med to tunger.
Fordi dette var av samfunnsmessig betydning å få belyst, og fordi metoden var eneste mulighet til å få fakta på bordet, vil mange si at det var greit å bruke skjult kamera i dette tilfellet.
Å undersøke om svenske prester er lojale mot kirkemøtevedtaket, kan nok ha samfunnsmessig betydning. Spørsmålet er om skjult kamera var eneste mulighet til å finne det ut.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Dette er svakheten ved den aktuelle dokumentaren. Prestene ble ikke spurt på forhånd om hva de ville gjøre.
Dermed fikk reportasjen et sterkere sensasjonspreg enn den kanskje hadde behøvd. Sjelesorgens rom skal være pregt av gjensidig tillit. Da er det ikke rart at prestene føler seg lurt og er opprørt over at løgn ble brukt som journalistisk grep.
STV-programmet reiser også andre viktige spørsmål. Ett av dem er hvordan homofile blir møtt i kirken. Det kan helt klart være behov for refleksjon rundt hvilke råd man gir unge homofile.
Heller ikke de som står for et klassisk, bibelsk syn er enige. Exodus International, et nettverk som tidligere prøvde å behandle menneskers seksualitet, har for eksempel sluttet å be om helbredelse for homofile.
Refleksjon og åpen debatt er ikke farlig. Det er bedre å la uenighet og usikkerhet komme frem i lyset, enn legge lokk på meningene.
Svenska Kyrkan blir omtalt som et av verdens mest «tolerante og liberale trossamfunn» i SVT-dokumentaren. Det er likevel én gruppe de ikke tolererer, nemlig prester som står på et klassisk syn på at homofilt samliv er synd.
Deres tros- og ytringsfrihet er kneblet. Det er svært betenkelig å tvinge prester til å avvise mennesker som ber om forbønn for noe som oppleves som en byrde. Da forbyr man noe som Bibelen oppmuntrer til.
