«Forandrings skygge følger tro min vei»

Vi utfordres alle til å velge hva vi vil legge vinn på. Hva vi vil fremheve som vakkert og verdifullt. Hva vi vil ta vare på. Det skjer ikke av seg selv.

Den siste tiden har jeg tenkt mer på kirken iNord-Afrika enn noen gang før. Og jeg har lurt på hvor nære forbindelseslinjene er mellom oss og den kirken som oppstod og forsvant.

Selv om forskjellene er mange og viktige, tror jeg likhetene også kan være større enn vi liker å innse. Det gir i så fall grunn til ettertanke. Dag Stærks bok«Steinene roper» ble anmeldt her i avisen på onsdag.

Stærk understreker at det er nytteløst å gi noe enkelt og entydig svar på hva som forårsaket den nordafrikanske kirkens tilbakegang.

Men en ting vi kan si, både ut fra den historiske informasjonen vi har tilgjengelig og ut fra mer generell erfaring, er at det som i dag er stort og mektig, ikke nødvendigvis vil være det i morgen.

«Forandrings skygge følger tro min vei. O, du som ei forandres, bli hos meg, synger vi i Henry Francis Lytes salme «O bli hos meg». Denne erkjennelsen følger oss like sikkert som at solen går opp og ned. Vi er alle prisgitt utviklingstrekk som vi ikke rår over.

Vi blir født inn i en tid, blir født inn i en familie og inn i et samfunn. Alt dette gir oss en mengde forutsetninger som preger oss. Samtidig er alt dette i stadig forandring. Denne forandringen kan gjøre oss usikre, og noen ganger redde.

Iblant tenker jeg at min generasjon nordmenn, og de som er yngre enn meg, har vokst opp i en historisk harmonisk og velstående periode. Både tiden før og den tiden vi beveger oss inn i nå, var og er preget av mer uro og utrygghet.

Opplevelsen av stabilitet kan variere både i min generasjon og tiden før og etter. Men oppveksten vår preger hvordan vi vurderer tilværelsen. Og den preger hvordan vi forholder oss til de endringene som skjer.

«Det som ser ut at bestå, det faller samman. Vi bara står och ser forundrade på», synger den svenske artisten og riksdagspolitikerenRoland Utbult. «Hvis Roma kan gå til grunne, hvem kan da være trygg?» spurte kirkefaderen Hieronymus (347-420).

«Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!» skriver apostelen Paulus i Filipperbrevet. Her ligger det en avgjørende erkjennelse: Det gode skjer ikke av seg selv.

Det finnes nok av krefter både i oss og rundt oss som drar i gal retning. Ondskapen trenger ikke hjelp til å blomstre. Vi utfordres alle til å velge hva vi vil legge vinn på. Hva vi vil fremheve som vakkert og verdifullt. Hva vi vil ta vare på. Det skjer ikke av seg selv.

Denne erkjennelsen kan romme både frykt og håp. Frykt fordi institusjoner, sammenhenger eller tenkemåter vi holder for kjært, kan komme til å forvitre. Det kan gjelde velferdsstaten, nasjonalstaten, familien eller kirken.

Hvis disse størrelsene betyr noe for oss, er det opp til oss å legge vinn på dem. Den norske velferdsstaten har solidaritet som en nødvendig forutsetning. Hvis den enkelte søker å utnytte fellesordningene for egen vinnings skyld uten hensyn til omgivelsene, rakner selve ordningen.

Spørsmålet er ikke først og fremst om de valgene jeg tar i dag holder til i morgen, men om de holder en generasjon frem i tid. Tilsvarende gjelder det for familien. Ønsker jeg å ta vare på ekteskapet og familiefellesskapet, kreves det bevisste valg.

Ønsker jeg at kirken i Norge skal bestå, krever det noe av meg. Ønsker jeg dessuten at barna mine også skal få tilhøre det kristne fellesskapet, er det mitt valg om jeg vil legge vinn på å oppsøke dette, eller la det være.

De viktigste konsekvensene er som regel de vi ser over tid. Romerriket raknet ikke på en dag. Det gjorde heller ikke kirken i Nord-Afrika. Store endringer er som regel resultat av sammensatte prosesser hvor det er både tilsiktede og utilsiktede virkninger som medvirker.

Også her gjelder det at vi ikke rår over alt. Men vi har et ansvar for å velge rett. Det er ikke gitt at det vi kjenner i dag, finnes i morgen. Kirken i Nord-Afrika døde ut. Det har skjedd flere steder. Forfølgelse fører ikke alltid til vekst.

«Mens verdens riker stiger og de synker, går kirken mot fullkommenhetens vår», skrevRonald Fangen under andre verdenskrig. Fra et kristent ståsted er denne erkjennelsen viktig.

«For her på jorden har vi ingen by som består; vi lengter etter den som skal komme», leser vi i Hebreerbrevet. Fordi vi har evigheten for øye, skulle kristne være de beste samfunnsborgerne.

De mest ansvarlige og langsiktige, de minst egoistiske og mest tjenestevillige. Slik vitner vi om den Guds kjærlighet som vi er frelst ved, og slik utbrer vi Guds rike mens romerriker og andre riker kommer og går.

Med Henry Francis Lyte kan vi derfor i trygghet synge: «O la meg se ditt kors i dødens gys, driv mørket bort og vær meg livets lys! Da skinner morgenrøden på min vei. I liv og død, o Herre, bli hos meg!»

Dette er det verdt å legge vinn på. Det er sant og edelt, verdt å elske og akte. Både i Nord-Afrika og i Norge, både før og nå - og i fremtiden.