For få tårer for Den norske kirke
«Sekulariseringen av Den norske kirke skjer på vår vakt. Er da svaret å forlate kirken til sin egen skjebne?», spør Tarjei Gilje.
Denne uken besøkte jeg Evangelisk Luthersk Nettverks første konferanse. Der ble det snakket om verdensvid bibeltillit, og deltakerne ble oppfordret til å ta vare på frimodigheten i møte med utfordringer i kirken. Det ble en konstruktiv og viktig samling. Nettverkets leder, Rolf Kjøde, understreket at målet deres ikke er å bidra til fragmentering. Snarere tvert imot: enhver får vurdere hvilke funksjoner han eller hun kan ha i sine respektive sammenhenger. Nettverkets mål er å gi styrke og oppmuntring på den klassiske kristne tros vegne.
Jeg har aldri vært medlem av Den norske kirke. Og jeg har tenkt i en del år at det beste måtte være å melde seg ut av en kirke hvor utviklingen ganske opplagt går i retning av mer sekularisering og mindre bibeltroskap. Når man ser på Bispemøtets sammensetning, er det ikke spesielt mye som tyder på at de som vil stå for en mer tradisjonell kristen teologi får det lettere i årene fremover.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Noen av kirkens fremste prester har tatt konsekvensen av denne utviklingen i løpet av det siste tiåret og meldt overgang til andre trossamfunn. Men andre har valgt å bli værende, og ser det ikke som noe aktuelt scenario å melde seg ut. Det kan være en dypt beundringsverdig tilnærming.
Slett ikke fordi det er grunn til å nedtone forskjellene som nå særlig kommer til syne i spørsmålet om aksept av homofile vigsler. Snarere er det grunn til å spørre hvilke spørsmål flertallsbiskopene mener faktisk har kirkesplittende karakter, når man i den aktuelle problematikken nærmest overser klare skriftord.
Men så er det nå en gang slik at det er i denne tiden vi lever. Sekulariseringen av Den norske kirke skjer på vår vakt. Er da svaret å forlate kirken til sin egen skjebne? Under noen omstendigheter er det nok det. De ytre strukturene som heter Den norske kirke kan ikke få monopol på å forvalte kirkens åndelige arv. Dersom Den norske kirke ikke lenger skulle leve opp til det som kjennetegner en kristen kirke, er det ingen grunn for troende kristne til å forbli medlemmer der.
Ikke desto mindre er det et historisk faktum at den kristne kirke har vært gjennom vanskelige perioder før. Reformasjonen, som vi om noen år skal feire 500-årsjubileet for, er det kanskje viktigste eksemplet på at en negativ utvikling kan bli korrigert. Her ligger det naturligvis et visst dilemma i at en av reformasjonens tydeligste konsekvenser var dannelsen av en ny kirkegren. Men for den som vil forbli innenfor Den norske kirke, er det verdt å tenke over hvorvidt man kan leve med at kirken har ordninger man ikke kan stå inne for, så lenge man ikke selv blir pålagt å forvalte disse ordningene.
Det er antakelig nokså naivt å tro at holdningen til kjønnsnøytrale ekteskap kommer til å endre seg vesentlig i løpet av de nærmeste årene. I overskuelig fremtid er det mer sannsynlig at den holdningen som klart bryter med Bibelens veiledning kommer til å vinne terreng. Kanskje vil det gå flere tiår før det er mulig å nå frem med andre argumenter. Men er det riktig å gi opp kampen i kirken av den grunn? Tjener Guds rike på at de som har kraft til å kjempe går over til en annen arena?
Så spør jeg meg selv iblant om vi, ikke minst vi på Vestlandet, har lagt oss til en retorikk som er mer preget av hardhet enn av kjærlighet. Det er ingen grunn til å legge skjul på sorg og skuffelse over kirkeledelsens svik. Men kanskje er det grunn til å studere for eksempel Paulus' eksempel når han gjentatte ganger formante sine trosfeller som hadde kommet på kant med ulike deler av den bibelske veiledning.
Enkelt sagt: opplever Hamar-biskop Solveig Fiske at Dagen-leserne og det konservative lekfolket for øvrig vil henne vel, eller at de er ute etter å ta henne? Hvis det siste er tilfelle, er det grunn til å tenke nøye gjennom hva som ligger bak.
Jeg har ingen planer om å melde meg inn i Den norske kirke. Men jeg har stadig større respekt for dem som velger å kjempe kampen på innsiden. Det er en svært viktig arena for norsk kristenhet. På denne arenaen trengs det åndskraft og utholdenhet. Der kan vi alle bidra, og der kan fellesskap som Evangelisk Luthersk Nettverk være en av flere inspirasjonskilder.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Prestenettverket Carissimi har valgt navnet sitt nettopp med utgangspunkt i Paulus tiltalemåte: «Mine kjære». Er det med dette sinnelaget vi snakker til og om Den norske kirkes biskoper?
For dem som vil kjempe for Den norske kirkes identitet, både innenfra og utenfra, trengs det kanskje færre harde ord og flere tårer.
