Følelser, tradisjon eller teologi?

Jeg forstår jo at et brudd med tidligere praksis skaper usikkerhet og undring, men jeg registrerer at noen er raske med å trekke den konklusjon at ImF med dette gir etter for liberaliserende strømdrag.

Har våre standpunkt og holdninger sin grunn i følelser, tradisjoner eller teologi basert på studium av bibelske tekster?

Spørsmålet er for meg blitt aktualisert etter tilbakemeldinger vi har fått som følge av oppslag i Dagen den 11/3, der fokuset er at ImF i sitt veiledningsdokument om menn og kvinners tjeneste åpner for at kvinner kan forrette sakramentene.

Jeg forstår jo at et brudd med tidligere praksis skaper usikkerhet og undring, men jeg registrerer at noen er raske med å trekke den konklusjon at ImF med dette gir etter for liberaliserende strømdrag.

Det vi har gjort er å legge ut et dokument som argumenterer ut fra Bibelen at det på et punkt er et skille mellom menn og kvinners tjeneste i den kristne forsamling, og at dette også har noen konsekvenser for en organisasjon som vår. Når vi nå har tatt en kritisk gjennomgang av hvordan vi skal dra slike konsekvenser, må vi også tenke gjennom begrunnelsen for tidligere praksis. Vi overbeviser ingen om at et syn er rett dersom vi ensidig argumenterer ut fra følelser og tradisjon.

Vi tenker at forvaltning av sakramentene handler om å praktisere en ordning/liturgi som er fastsatt av de som har et særskilt lære- og tilsynsansvar, og hvem som helst som har tillit i den kristne forsamling kan gjøre dette.

Helt siden Augustin har en holdt fram at sakramentenes virkning ikke avhenger av den som formidler dem. Likevel er det vanskelig for noen å godta at andre enn menn, og da helst de som er valgt til å ha et særskilt lære- og tilsynsansvar, skal kunne forvalte sakramentene.

En gjennomgående tilbakemelding er at vedkommende må ha en viss autoritet, og gjerne en høyere autoritet enn de kvinner og menn vi gir tillit til å forkynne fra talerstolen. Ikke minst på bakgrunn av den lutherske læres framhevelse av Ordets nådemiddel som «det store nådemidlet», har vi vansker med å følge en slik tankegang, og jeg tror det kan snike seg inn en autoritets- eller embetstenkning som egentlig skulle være fremmed for vårt lavkirkelige forståelse.

Et annet eksempel kan illustrere poenget: Når jeg er rundt og forkynner, hender det rett som det er at møteleder ber meg lyse velsignelsen til slutt, og det gjør jeg selvsagt uten å lage noe styr. Spør møteleder meg derimot i forkant, svarer jeg gjerne at dette synes jeg at vedkommende selv skal gjøre, for det er en forsamlingssak.

Det er ikke vanskelig å lese 4. Mos 6:24, 2. Kor 13:13, eller andre ord fra Bibelen som gjerne brukes. Ved dette ønsker jeg å fjerne en forestilling om at det ligger en spesiell eller ekstraordinær velsignelse i at jeg eller presten eller andre predikanter lyser velsignelsen. Mer eller mindre ubevisst tror jeg at mange tenker at dette bør knyttes til andre enn de som har allmenn tillit i forsamlingen, og samme tankegang forplanter seg også til forvaltningen av sakramentene.

Vi skal ha respekt for folks følelser, og til en viss grad også våre tradisjoner, og hver forsamling må ha frihet til å gjøre valg som tjener fellesskapet best. Til syvende og sist står vi oss likevel best om vi kan argumentere ut fra teologiske refleksjoner basert på Bibelens tekster.