Fløypartienes regjeringsmareritt

Frp har falt som en stein og SV kjemper mot sperregrensen. Ikke rart Dansk Folkeparti nøler med å ta regjeringsansvar.

Det innvandringskritiske høyrepartiet Dansk Folkeparti ble den store vinneren i valget hos vår skandinaviske nabo i sør. Danskene stemte frem et klart borgerlig flertall. Og størst på den siden ble overraskende nok Dansk Folkeparti.

Vanligvis ville en slik valgtriumf utløst sterke ønsker om å danne regjering og sannsynligvis også krav om å få statsministerposten. Men Dansk Folkeparti er ikke noe vanlig parti.

De sa allerede før valget at de ikke ville i regjering. Og selv etter det formidable valgskredet har partileder Kristian Thulesen Dahl strittet imot så godt han kan, selv om han nå så vidt holder døren på gløtt.

Hvis Dansk Folkeparti trenger ytterligere argumenter for å si nei til regjeringsdeltagelse, kan de ta en titt på norsk politikk. Her kan de enkelt konstatere hvor tøff oppoverbakken blir for fløypartier som tar regjeringsansvar. Hos oss har vi hatt ti år sammenhengende med ytterpartier i det politiske landskapet, inne i varmen i regjeringskontorene. Først ute var SV som fikk hard medfart i de åtte årene i Stoltenberg-regjeringen. Ved forrige valg kom de over sperregrensen, med tynnest mulig margin. Siden har SV stort sett ligget under. Fremtiden er meget usikker for Audun Lysbakkens parti.

Også for Frp har nedturen vært bratt i Erna Solbergs regjering. I to år har Siv Jensen styrt en partiskute som har vært lekk. Meningsmålingene viser at velgerne har rent ut nærmest måned for måned. Debatten om mottak av Syria- flyktninger har stabilisert situasjonen noe, men regjerings- Frp ligger fortsatt milevis unna den oppslutningen som opposisjons-Frp hadde.

Det ligger i politikkens vesen å søke makt. Men med politisk makt følger også kravet om ansvarlighet. Både Jens Stoltenberg og Erna Solberg gjorde ytterpartienes partiledere til finansministre. Det er den mest innflytelsesrike posisjonen i regjeringen nest etter statsministeren. Men samtidig den kjipeste.

For det er en finansministers sure plikt å si nei. Budsjettbalansen skal holdes. En ansvarlig linje følges. Og kompromisser inngås. Denne typen ansvarlighetskrav passer dårligere for fløypartier enn for andre. Der er man er vant til å snakke i store bokstaver. Love mye til de fleste gode formål. Ta klare standpunkter i kompliserte saker.

Frp har lansert sin helt egne oppskrift for å løse motsetningsforholdet mellom forventninger og ansvarlighet: De er både med i regjering, men samtidig litt utenfor også. Partiets syv statsråder følger lojalt regjeringslinjen. Men i Stortinget har særlig nestleder Per Sandberg og Oslo-representanten Christian Tybring-Gjedde fått rollene som en slags politiske fribrytere. De kan flagge Frps primærstandpunkter og gjerne være litt i opposisjon til sin egen regjering, når det måtte passe.

Hvordan Dansk Folkeparti til slutt velger å løse samme dilemma, gjenstår fortsatt å se. Men om de går i regjering, er det tvilsomt om partiet fortsatt har mer enn hver femte velger bak seg neste gang danskene går til valg. Bare spør Audun Lysbakken eller Siv Jensen.