Finnes det kristne medier?

Har vi bruk for kristne medier, eller er mediekonseptet ubibelsk og best overlatt til sekulære utgivere?

«I fokus»-artikkelen som Jostein Krogedal skrev i Dagen 31. januar, skaper fremdeles debatt i kristne kretser: «Å følge med i kristne medier er jo absolutt ikke noe å anbefale med alle strømmer som diskuteres», anførte pinsepastoren blant annet.

Les Jostein Krogedals kommentar: Det behøver ikke være slik det er

De to første redaktørene av Indremisjonsforbundets blad Sambåndet, så det annerledes. De mente at et blad hadde innflytelse i samfunnet. Tok ikke Forbundet et slikt virkemiddel i bruk, ville det i lengden «skade arbeidet for Guds riges sag», uttalte de blant annet i første nummer i 1899.

Et synspunkt som har blitt fremmet overfor meg, går imidlertid på at det ikke finnes noe bibelsk grunnlag for medier, og at disse da heller ikke kan være kristne. Formelt er jeg enig i det siste.

Som også Dagen-redaktør Tarjei Gilje har påpekt, kan ikke et medium – eller et land – være «gjenstand for Jesus frelse». Derimot kan et medium være «bærer av kristent tankegods», som Gilje uttrykker det. Og da må vi spørre om ikke det er tjenlig for et samfunn.

Jeg må for min del svare «ja» på det. Og hvis det er tjenlig, er det vel nettopp massemedier som kan gjøre dette på den mest profesjonelle måten. «En bro mellom mennesker, tro og tanke» lyder eksempelvis avisen Vårt Lands programformulering.

Da kan vi spørre om en slik formidlerrolle kan settes inn i et bibelsk perspektiv. Mitt svar er igjen «ja». I Apgj 17 er Paulus i Aten på sin andre misjonsreise (ca. 50-52 e.Kr.), en by som ble betraktet som det åndelige sentrum for den greske kulturen og eksponent for hedenske religioner og avgudsdyrkelse. I v. 17 ser vi at han ikke bare virker i synagogen, men «samtalte hver dag» med hedningene han traff på torget. I v. 18 kommer han også «i ordskifte» med representanter for to filosofiske retninger: Epikureerne, som var opptatt av nytelse og uinteressert i religion, og stoikerne, som var opptatt av å gi fornuften herredømme over lidenskapen (kilde: Bibelverket, Even Fougner).

Når Paulus begynner å tale, tar han utgangspunkt i atenernes eget ståsted – deres religiøse iver og alteret med innskriften for en «ukjent Gud» – for så å dreie talen over på det han egentlig vil ha fram: den ene Gud i motsetning til atenernes mange avguder. Dette hadde front mot både stoikerne og epikureerne.

I vers 28 henviser Paulus til grekernes «egne diktere». Ordene «i ham er det vi lever og rører oss og er til» skal være gjenfunnet hos den greske forfatteren Epimenides (også sitert i Titus 1,12) fra det 6. århundre f.Kr. «For vi er også hans slekt» skal være sitert fra de stoiske dikterne Aratos og Kleantes fra 3. århundre før Kristus.

Paulus henter altså skriftbevis fra hedenske forfattere, trolig for å nærme seg sine tilhørere så langt det er mulig. Han legger likevel et annet innhold inn i ordene enn de som vanligvis var forbundet med dem.

I v. 30-31 forkynner Paulus budskapet om en kommende verdensdom ved en mann som var legemlig oppstått fra de døde – tanker som var helt fremmede for grekerne – og behovet for omvendelse. Han ble møtt med to reaksjoner: spott fra noen, vilje til å høre mer fra andre. Besøket i Aten bar da også frukter. Ifølge v. 34 kom en av dommerne i Aten, Dionysios (som senere skal ha blitt den første biskop i Aten), til tro. Også kvinnen Damaris blir nevnt ved navn.

Nesten 2000 år senere møtes vi oftere via ulike medier enn på Akropolis og andre fysiske steder. Derfor tror jeg «kristne medier» og kristnes deltakelse i debatt har en funksjon. Men vi har et ansvar for utførelsen, og jeg tror 2. Tim 2,23-26 gir gode råd i så måte.

(Les også kommentaren « Debattanten fra Areopgaos på sambåndet.no)