Filterløs bønn ved årsskiftet

Ikke alle er fylt av takknemlighet ved et årsskifte. Noen er fortvilet. Bakteppet kan være av ulik art:

• Et uopprettelig tap som skaper sorgbølger. 
• En sykdom som hemmer livsgleden. 
• Et barn/barnebarn som har havnet på skråplanet.
• En konflikt som har satt skille i kristenflokken. 
• Urettferdig behandling som trigger … hevngjerrigheten. 
• En venn som har sviktet. Dyp skuffelse.
• En ubestemmelig angst i sjelen.
• Bekymringer som holder nattesøvnen borte, og så videre. 

Det er mørketid ute og fortvilelse inne. En er tappet for energi.

I en eksamensoppgave over Salmenes bok leste jeg før jul et treffende uttrykk: «Filterløs bønn». Flere av klagesalmene setter ord nettopp på det dypeste mørke. Og ordene filtreres ikke bort. 

Bakgrunnen for klagen kan virke fremmed for oss. Men vi kjenner umiddelbart igjen sinnsstemningen, for eksempel fra Salme 69:

• «Jeg er sunket ned i bunnløs gjørme, hvor det ikke er fotfeste.» 
• «Jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over meg.» 
• «Jeg er blitt en fremmed.» 
• « … jeg er elendig og full av pine.» 

Sjelesørgere og forkynnere er, forståelig nok, ofte selektive i sitt valg av tekster. Noen trøstesalmer har en unik bærekraft og skal fortsatt hentes fram. 

Flere av klagesalmene setter ord nettopp på det dypeste mørke.

Men vi har også et ansvar for å hjelpe dem vi er i kontakt med, til å sette ord på sine kriser. Her byr klagesalmene seg fram. Kanskje også noen tekster fra Jeremia-boken. En fortvilet sjel oppdager: Jeg er ikke alene. Min fortvilelse er ikke ukjent for troens folk i tidligere tider. 

Ved et årsskifte kan dette gi glimt av håp og trygghet. Tross alt.

Viktigst er kanskje den retningen klagesalmene har. De er vendt mot Gud selv. Salmistene adresserer sin klage og anklage, sine hvorfor og sine hvor lenge – til ham. Leseren kommer etter hvert i bønnemodus. Salmen tar meg med inn for Guds ansikt og blir som en åpen himmelbro fra det dype mørket.

Et underlig fenomen avspeiles i mange av klagesalmene: Etter klagen kommer et men. Det skjer et skifte i språk og stemning: «Men jeg setter min lit til din miskunnhet. Mitt hjerte skal fryde seg i din frelse» (Salme 13,6). 

Bakgrunnen for denne endringen må ligge i noe en har fått forkynt eller noe en har erfart: Gud er god. Han svikter ikke. Han er nær. Og han er ingen hvem som helst. «Gud er på tronen ennu, og han kommer sine i hu.» Han ser til den elendige. Han har fredstanker med deg. Han vil løfte blikket ditt mot noe større, noe du selv ikke ser, men får holde fast ved mens du er i dypet: «Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet» (Salme 73,24).

Ved et årsskifte kan tankene også kretse om egne feiltrinn. Sykdom eller andre livssmerter kan ha aktualisert dette – som et påtrengende tema: Jeg er en synder. Jeg. Ikke bare de andre. Jeg kjenner stadig vekk på syndige tilbøyeligheter Samvittigheten uroer meg, jeg er avslørt. Blir jeg aldri bedre?

Salmenes bok inneholder flere botssalmer. Der får ærlige angerrop lyde. Der får de også en respons – på grunn av Guds nåde slik den møter oss i Kristus: «Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult» (Salme 32,1). 

«Saligheten er oss nær», skrev Brorson i en julesalme. Da tenkte han på barnet i krybben. Det møter oss som Guds utstrakte hånd. Jesus kom for å gjøre syndere salig. Jeg får være et Guds barn – ufortjent og av hans nåde. Det borger for en framtid gjennom og etter smertefulle tider, sykdom og død. 

Dette budskapet kan lokke fram en annen type bønn enn den vi først nevnte. En filterløs takkebønn.

Godt nytt år.