Farlige ledere

Vi hører om dagen mange hjerteskjærende historier fra mennesker som har blitt utsatt for dårlig lederskap. Det er ubehagelig og vi vegrer oss for å snakke om det, men for å unngå gjentakelser er det viktig å få uretten fram i lyset.

Denne kronikken ble første gang publisert i avisen Vårt land for snart to år siden. Jeg har tidligere blitt bedt av noen om å publisere den også her på dagensdebatt.no, slik at flere kan få lest.

Da jeg leste en artikkel om Kristent fellesskap i avisen Varden (bak betalingsmur) i dag, slo det meg hvor aktuelt innlegg mttt, Farlige ledere, fortsatt er:

-----

Pastor i Oslo Vineyard, Ole Petter Erlandsen, skriver rett på sak om destruktivt lederskap i innlegget «Visst sviktet vi» på Verdidebatt. Han skriver:

«Jesus var også knallhard overfor all type dårlig, forførende og unnlatende ledelse. Ledere som ser ut som sauer, men som innvendig er glupske ulver. Hyklere som pålegger byrder de ikke vil bære selv. De som forfører en av disse minste. Når Jesus kaller seg den gode hyrde, tegner han en kontrast til de dårlige hyrdene i Esekiel 34 – de som ikke gjeter sauene, som ikke styrker den svake, forbinder den skadde eller leter etter de bortkomne, men som bare sørger for seg selv. Om vi ikke velger å ta de svakes parti – uansett ubehag eller kostnad – så står vi nettopp i fare for å bli slike ledere.»

Kjennetegn på farlige ledere

I lys av den siste tidens opprulling av farlig lederskap, er Edin Løvås’ bok Det farlige maktmenneske (Luther forlag, 1987) igjen blitt aktuell. Gjennom utallige sjelesorgssamtaler med mennesker som har opplevd maktovergrep i menighet, skisserer han viktige kjennetegn på farlig lederskap. Disse fortjener fornyet oppmerksomhet:

Ikke lov å være kritisk

Et kjennetegn på farlig lederskap er når en ikke får lov til å være kritisk. Kristne mennesker har lov til å forsvare seg og kritisere selvutnevnte apostler, mener Løvås. Mange opplever imidlertid at det ikke er lov å kritisere, og spør seg om de ikke setter seg opp mot Gud selv, ved å gjøre det.

Det er lett å bli tynget av takknemlighetsgjeld. Når farlige ledere også kommer med mye godt, er risikoen høy for å føle at en ikke har rett til å være kritisk. For de gjør jo så mye godt og det skjer så mye bra. Det er lett å bli fanget av lederens sjarm og retorikk. Slik starter utnyttelsen.

Moralsk opprustning

Når lederens hovedmål ser ut til å være moralsk opprustning av andre, er det fare på ferde, skriver Løvås.

Farlige ledere bruker gjerne kristne dyder mot deg, for å holde deg i sitt grep. Du skal jo tilgi og være kjærlighetsfull. Lever du ikke i fred, lever du jo ikke i tråd med Guds ord. Du må lære å tilgi og elske dine fiender. Eller er du uforsonlig? Farlige ledere bruker gjerne bibelvers som maktmidler, de gjemmer seg selv bak de samme versene for å opprettholde sin ubestridte makt.

Farlige ledere anklager deg for å gjøre feil eller føre feil livsstil, i stedet for å inngå i en respektfull dialog mellom to mennesker. De kjefter og smeller, tilsynelatende uten grunn, men sannsynligvis har man skuffet dem, uten å selv skjønne hvorfor. Selv får man dårlig samvittighet, krymper seg og spør: «Hva har jeg gjort galt?» Det gjør aldri den farlige lederen, for der finnes ikke snev av dårlig samvittighet eller anger.

Imperiebyggere

Jesus var opptatt av enkeltmennesker. Farlige ledere er imperiebyggere. De ser ikke den enkeltes og menighetens reelle behov. Selv om de gjerne sier alle de riktige tingene, mangler de empati.

Bygningsarbeidet opprettholdes ved at lederen bryter ned selvfølelsen hos dem som motsetter seg systemet. Slik knekker lederen all motstand og kan effektivt bygge sitt imperium videre. Skyld- og skamfølelse holder de tjenende i arbeid. I seg selv har de ingen reell verdi. For farlige ledere er ikke opptatt av HMS og den enkeltes ve og vel. Det gjelder å bygge mest mulig på kortest tid, for så å kunne vise fram praktbygget.

Vanntett teologi og kreativ bibelbruk

Farlige ledere bruker ifølge Løvås ulike maktmidler for å opprettholde god arbeidsinnsats. Et av disse midlene er profetiske ord eller tungetale, som de nekter andre å tyde, for å kontrollere flokken.

Andre viktige maktmidler finner lederne i Skriften. Farlige lederes teologiske system er vanntett, det er snakk om Guds klare vilje og Guds klare ord. Hvem tør vel motsette seg Guds ord? Hvem tør motsette seg lederen som har Ordet på sin side? Det ville jo være å motsette seg Gud selv, skriver Løvås. For eksempel blir det å gi tiende, ti prosent av inntekten, presentert med den største selvfølgelighet. Gir du ikke tiende, da stjeler du fra Gud, og hvem ønsker vel å stjele fra Gud.

Forkynnelsen preges av å gjøre narr av andre. En farlig leder snakker gjerne ned ting og latterliggjør det vedkommende ikke liker, for eksempel det de omtaler som død kristendom og tomme ritualer. Jeg husker selv at jeg var skikkelig redd for å bli en av de som predikantene vitset om – en dårlig kristen.

Når det gjelder farlige lederes bibelbruk, skriver Løvås at bibelvers gjerne blir tatt ut av sin sammenheng, for å slagkraftig bli brukt til å understreke viktige poeng i det han kaller maktkampen. Disse versene skal tolkes strengt og bokstavelig for å oppnå best mulig ønsket effekt. For eksempel knyttet til deres favorittema – underordning av lederskapet.

Det finnes ikke rom for dialog mellom jevnbyrdige, det er enveiskommunikasjon og påvirkning skal bare å gå en vei, fra lederen som setter agendaen og former flokken. Lederen har ingenting å lære av flokken, det er flokken som må lære av ulven i fåreklær.

Er alt som vokser sunt?

Det kan være lett å tenke at framgangsrike ledere er trygge, men Løvås ber oss om å være kritisk og ikke tenke at alt som har kvantitativ vekst nødvendigvis er av Gud. Det er lett å la seg blende av den kraftige menighetsveksten, den store visjonen og karismatisk veltalenhet. Det er lett å miste bakkekontakt for noen og enhver.

Det er ubehagelig å lese om farlige ledere og deres metoder, og det er ubehagelig å trekke det frem. Både fordi vi kan ha blitt utsatt for slik ledelse selv og fordi vi kjenner noe av det igjen i egen lederstil. Å kjenne ubehag er et godt tegn. Bevissthet og refleksjon rundt egen makt og avmakt er forbyggende, både fordi en bedre kan identifisere farlige ledere og for å bli bevisst egne skyggesider.

Edin Løvås skriver så treffende «Vi må ikke glemme at det bare er månelys vi mennesker kan gi fra oss. Sollyset kommer fra Kristus».

Det er en befriende tanke – at superkreftene og lyset som gjennomtrenger alt – ikke kommer fra oss, men fra Gud.

«Ingen kan gå tilbake og skape en helt ny start, men enhver kan begynne nå og skape en helt ny slutt» (forfatter ukjent).