Evangelisk-luthersk dekonstruksjon

«Klarhet og tydelighet» er det som kjennetegner luthersk-reformatorisk tro og lære. Det hevdet Jan Bygstad i en artikkel i Dagen 28.05.2025. Ut fra resepsjonshistorien synes ikke det å stemme. I konservativ norsk teologi var det en dype lærekonflikten mellom professorene Leiv Aalen og Carl Fr. Wisløff. Den gjaldt forholdet mellom Ordet, dåpen og gjenfødelsen, dessuten kirketanken og økumenikken. Begge identifiserte seg som lutherske. Hvem tok feil? Reformatorisk lære er nok ikke så klar og tydelig likevel? 

I Confessio Augustana (CA) IV formuleres luthersk lære om rettferdiggjørelse ved troen alene. Den som tror at han blir rettferdiggjort av Gud ved å tro på Kristus, blir av Gud tilskrevet («imputat») full og hel rettferdighet. Det skjer ved troen alene uten gjerninger. Helliggjørelsen tas opp i CA VI «Om den nye lydighet»: Den rettferdiggjørende tro bør («debeat»)» bære gode frukter. 

Vi bør gjøre gode gjerninger, fordi Gud vil det, ikke for at vi ved dem skal fortjene rettferdiggjørelsen. Syndsforlatelsen blir grepet ved troen. CA skiller mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Først rettferdiggjør Gud på grunn av tro uten gjerninger. Deretter kommer Gud tilbake for å gi den troende lovpålegg om å gjøre gode gjerninger. Frelsen ved tro alene berøres ikke. Men samtidig skal vi som troende være underlagt lovens pålegg, men uten betydning for vårt gudsforhold verken i dag eller i det hinsidige. Dette virker selvmotsigende.