Etter Kabuls fall

Georgia er den eneste tidligere sovjetrepublikken som ikke har diplomatiske forbindelser med Russland. Georgia brøt disse etter femdagerskrigen i august 2008 og den russiske anerkjennelsen av Sør-Ossetia og Abkhasia som «uavhengige» stater.

Kun en håndfull land anerkjenner disse sammen Russland, sist ute var Syria. Sikkert som takk for den russiske hjelpen i landets blodige borgerkrig.

Russland okkuperer i dag cirka 20 prosent av georgisk territorium, forsøkt kamuflert som to «uavhengige stater». Realiteten er en helt annen enn uavhengighet, begge «statene» er totalt avhengige av russisk støtte – politisk, finansiell og ikke minst militært.

Det er Russland som beskytter statenes «grenser» og gjennomfører også en krypende okkupasjon ved hjelp av piggtråd og høye gjerder ofte langt inn på uomtvistelig georgisk område. Dessuten har russiske myndigheter utstedt pass i store mengder – som i de såkalte folkerepublikkene Donetsk og Luhansk i Øst-Ukraina.

Den samme situasjonen som i Georgia finner vi i Øst-Ukraina, hvor «folkerepublikkene» er totalt avhengig av russisk militær, politisk og finansiell støtte. Uten russiske «frivillige» og moderne russiske våpen hadde nok konflikten i Øst-Ukraina – som ikke er en borgerkrig, men en uerklært russisk krig mot den ukrainske staten, vært avsluttet for lenge siden. Denne glemte krigen er nå inne i sitt åttende år.

Dessuten annekterte Russland Krim i 2014, en anneksjon som har liten internasjonal anerkjennelse. Over 30 land deltok nylig på Krimplattformen arrangert av ukrainske myndigheter, hvor det ble vedtatt en oppfordring om tilbakeføring til Ukraina, og en klar beskjed til Moskva om at denne anneksjonen aldri ville bli anerkjent.

Det tredje land som i praksis har mistet deler av sitt territorium, er Moldova hvor Transnistria i praksis er et russisk område mellom Moldova og Ukraina. Det blir interessant å se hvordan russiske myndigheter takler at provestlig partier nå har både presidenten og flertall i parlamentet, og dermed også regjeringsmakten.

Kabuls fall og den amerikanske – og vestlige – tilbaketrekningen blir i Russland utnyttet for alt det den er verdt.

Kabuls fall og den amerikanske – og vestlige – tilbaketrekningen blir i Russland utnyttet for alt det den er verdt. Utvetydige advarsler blir adressert både til Ukraina og andre tidligere sovjetrepublikker. USAs innflytelse er på hell, og amerikansk hjelp kan en ikke stole på i en krisesituasjon.

Situasjonen i Afghanistan og Ukraina blir sammenlignet, og den ukrainske regjeringen utpekes som amerikanernes lakeier. En bør merke seg at Ukraina holder stand langs en 500 kilometer lang front hvor 75.000 ukrainske soldater – menn og kvinner – ligger i skyttergraver for å forsvare fedrelandet.

Over 13.000 er drept, og cirka 200.000 skolebarn i nærheten av fronten på regjeringskontrollert side sitter med sandsekker foran klasseromsvinduene. Tapene på opprørssiden er ikke offentlig kjent, men dronebilder viser at kirkegårdene både i Donetsk og Luhansk er betydelige større enn i 2014.

Når en står overfor et naboland med uttalte ekspansjonistiske ambisjoner, gjelder det å stå samlet. Ukraina sliter med sine prorussiske oligarker, og Georgia med sterk polarisering.

Politisk favorisering ved ansettelser, fengsling av opposisjonspolitikere, press mot offentlige ansatte og uklart skille mellom stat og regjeringsparti i dette tilfelle Georgisk drøm (GD), gir et inntrykk av at demokrati og vestlige verdier er lett å snakke om, men vanskeligere å praktisere.

Avtalen som EU i april fikk til mellom GD og opposisjonen, er nå historie. Georgisk drøm har sagt opp avtalen som heller ikke ble underskrevet av det største opposisjonspartiet, UNM. Slikt «samhold» styrker i hvert fall ikke utsiktene til verken EU- eller NATO-medlemskap.

Kilder: Civil.ge, Georgia Today og Kyiv Post.