AKTIV DØDSHJELP: Atle Simonsen, formann i FpU, er en av dem som følger opp med samme retorikk når han på NRK Ytring hevder at «dette handler om verdighet, menneskeverd, barmhjertighet og anerkjennelsen av at mitt liv er mitt, ikke andre sitt». Foto: Audun Braastad, NTB Scanpix
Et selvmord kan aldri bli vakkert
Dokumentaren gir inntrykk av at det først er når Siv Tove Pedersen har bestemt seg for å avslutte livet, at hun får den omsorgen hun så inderlig har lengtet etter.
På få arenaer blomstrer eufemismene, den skjønnmalende retorikkens kunst, slik den gjør blant forkjemperne for aktiv dødshjelp. Det er nødvendig med en kraftig nyansering av bildet som males av dødshjelp som en vakker, trygg og verdig avslutning på livet for alvorlig syke. Mislykkes vi med dét, er det bare et tidsspørsmål før aktiv dødshjelp også blir tillatt i Norge. For kravet om å ha rett til å bestemme når og hvordan man skal dø, vinner gjenklang i vår individualistiske kultur.
Denne uken viste NRK Brennpunkt dokumentaren «Den siste reisen» om lungesyke Siv Tove Pedersens reise til Sveits for å avslutte livet sitt. Det er en hjerteskjærende dokumentar. Man får så inderlig vondt av denne kvinnen som lever med 12 prosent lungekapasitet, og som vet at lungene til slutt vil kollapse. Og man blir dypt opprørt over å høre hvordan hun er blitt sviktet gang på gang gjennom hele livet. På den andre siden er dokumentaren nok et eksempel på tilslørende, skjønnmalende retorikk. Å avslutte livet på en klinikk i Sveits, fremstilles som at Siv Tove Pedersen blir «tatt vare på». Det snakkes om trygghet, verdighet og å avslutte livet «humant». Døden omtales som at de lar henne «gå» og at hun «reiser».
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/en_US/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
