INTERNE FLYKTNINGER: Spesielt er det nå urovekkende å tenke på kvinnenes situasjon i Afghanistan, skriver stortingsrepresentant Ingjerd Schou fra Høyre. Bildet viser internt fordrevne flyktninger som har satt opp et telt i en park i Kabul.

Et regjeringsskifte vil skade norsk utenrikspolitikk

I tiden som kommer er det avgjørende at vesten, Europa og NATO står samlet. Et regjeringsskifte vil gjøre Norge mindre i stand til å spille den nødvendige rollen til å bidra til dette.

Det er med forferdelse vi er vitne til Talibans raske maktovertagelse i Afghanistan. For sivilbefolkningen er det en tragedie at disse kreftene igjen har fått kontroll. Spesielt er det urovekkende å tenke på kvinnenes situasjon i landet, som går en høyst usikker fremtid i møte.

Konsekvensene kan også bli store, for den geopolitiske balansen i regionen. Både Russland og Kina har hver sine interesser i Afghanistans fremtid. Russland ser med uro på at radikal Islam igjen styrker seg, mens Kina er bekymret for vedvarende uro ved én av sine yttergrenser. Konsekvensen kan, ironisk nok, bli at begge land anerkjenner Taliban.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Les også
Søreide: Alt avhenger av hva Taliban gjør, ikke hva de sier

To forhold vil bli helt avgjørende fremover. For det første hvorvidt andre islamistiske terrorgrupper igjen få innpass i et Taliban-styrt Afghanistan. Som President Biden erklærte under sin tale mandag denne uken, var bekjempelsen av terrororganisasjoner som Al Qaida hovedmålet med intervensjonen i Afghanistan. Dersom terrorgrupper igjen får fotfeste i landet, vil det kunne ha dramatiske konsekvenser for andre land i regionen.

For det andre, vil Talibans maktovertagelse kunne bidra til en ny flyktningstrøm mot Europa, slik som vi så i 2015. Forskjellen denne gangen, er at migranter ikke kan vente seg åpne armer fra de fleste europeiske land. I 2015 markerte spesielt Sverige og Tyskland seg med stor vilje til å ta imot, noe som neppe vil være tilfellet nå.

Les også
Ropstad krever stans i direkte bistand til Afghanistan

Både Sverige og Tyskland har lagt om kursen på dette feltet betraktelig de senere årene. Den greske migrasjonsministeren Notis Mitarakis uttalte tirsdag denne uken at Hellas ville motsette seg å bli ankomstland for en ny migrasjonsbølge. EUs utenriksministre har allerede igangsatt krisesamtaler om utsiktene for et nytt 2015.

En flyktningstrøm vil kunne sette i spill den skjøre enigheten EU har med Tyrkia på dette området, og oppblussing av terror vil forrykke stabiliteten i hele Midtøsten. Foran et slikt scenario, er det all grunn til å opprettholde Norges stabile linje i forhold til land og aktører i regionen.

Vi må bidra til at NATO får samlet seg etter erfaringene fra Afghanistan. Norges sikkerhet avhenger av NATO, men innad i alliansen ytrer flere land seg nå kritisk til hvordan USA håndterte uttrekningen fra Afghanistan.

Det Europeiske samholdet vil også bli satt på prøve dersom vi ikke holder fast ved en streng og human linje i flyktningpolitikken. Også her er det viktig at Norge bidrar til felles og omforent politikk, slik vi klarte i 2015.

Til sist, er det viktig at vi ivaretar vår balanserte tilnærming til Midtøsten, når regionen nå står overfor store utfordringer med tanke på stabilitet og sikkerhet.

Et eventuelt regjeringsskifte i Norge er i førsteomgang et nasjonalt og hjemlig spørsmål. Samtidig vil et slikt utfall kunne ha svært uheldige konsekvenser for alle spørsmålene nevnt ovenfor. Spesielt tydelig er det dersom SV får innflytelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

SVs NATO-motstand vil komme til uttrykk på et kritisk tidspunkt for alliansen. Også Senterpartiet og Arbeiderpartiet har vært i glideflukt i spørsmål om Norge skal signere FNs Forbudstraktat mot atomvåpen, noe som vil sette oss i en vanskelig skvis i NATO.

Partiene på venstresiden vil også kunne bidra til en oppmykning i Norges asyl- og innvandringspolitikk, på et tidspunkt som vil kunne sammenfalle med den neste flyktningkrisen.

SV, Rødt og Arbeiderpartiet vil trolig legge om norsk Midtøsten-politikk, med ensidig anerkjennelse av Palestina.

SV, Rødt og Arbeiderpartiet vil også trolig legge om norsk Midtøsten-politikk, med ensidig anerkjennelse av Palestina og således en undergraving av Norges konstruktive forhold til partene i den langvarige konflikten. Flere partier på venstresiden tar til orde for økonomiske sanksjoner mot Israel.

I tiden som kommer er det avgjørende at vesten, Europa og NATO står samlet. Et regjeringsskifte vil gjøre Norge mindre i stand til å spille den nødvendige rollen til å bidra til dette. Det er lenge siden vi var mindre tjent med utenrikspolitisk eksperimentering enn nå.