Er ting eigentleg slik det framstår?

Gud har skapt oss til å leva i fellesskap, men synd isolerer oss og kan føra til brot i fellesskapet. Synd øydelegg både vårt forhold til Gud, kvarandre og oss sjølv. Dette er nok inga «bombe» for nokon av oss.

Likevel trur eg at me innimellom treng å minnast nettopp dette. Det som kan sjå ut som ei heilag handling, treng faktisk ikkje å vera så heilag. Kanskje er den meir motivert av stoltheit, misunning, begjær eller anna? Så er det ikkje sikkert at me sjølv er klar over motivet. Gjennom å bli betre kjent med seg sjølv, vil me også betre forstå andre.

For fleire år sidan las eg ei bok om smågrupper. Det som eg trudde skulle handla om korleis driva ei smågruppe med leiarskap og opplegg, handla om noko heilt anna. Den handla om det indre livet i gruppa. Kva er det som styrer den enkelte av oss?