Er Pride det beste for skeive?

Nå i juni henger regnbueflagget høyt mange steder i landet. Pride er i gang, og grunnleggende menneskerettigheter står igjen på dagsorden.

Fremdeles er det arbeid som gjenstår. Som samfunn kan vi aldri hvile i møte med undertrykkelse, forfølgelse og ufrihet.

Pride-bevegelsen har gjort en uvurderlig jobb i å løfte frem skeives rettigheter. Likevel begynner en uro å vokse frem hos mange.

Det er viktig å spørre seg: Er det Pride eller skeives rettigheter vi skal støtte?

Nøyaktig hva eller hvem Pride-bevegelsen består av, er ikke så godt å si lenger. Det er imidlertid sikkert at det er langt mer enn en fest og festival.

Det som kan virke som støtte til bevegelsen, er blitt en markør på det progressive og det opplyste mennesket. I år pryder LHBT-regnbuen alt fra skoler og sykehus til idrettsarenaer og kollektivtransport.

Det kommersielle markedet draperer sine logoer i flagget, og det er kort vei mellom husstandenes tydelige støtte. Flaggbruk i de dimensjonene vi er vitne til, mangler sidestykke i etterkrigstiden.

Det er et kraftig uttrykk. Når nasjonens flagg er firt ned til fordel for ideologiske flagg, er det grunn til å stille spørsmål, uansett hvor god saken måtte være.

Når nasjonens flagg er firt ned til fordel for ideologiske flagg, er det grunn til å stille spørsmål, uansett hvor god saken måtte være.

Det som startet med gode intensjoner og med et ønske om en kamp for rettigheter og frihet, begynner å vise nesten motsatte trekk. Hvor god plass er det egentlig nå til å gjøre annet enn å ikle seg flagget, både bokstavelig talt og i overført betydning?

Er det rom for å støtte bevegelsen passivt, eller er et nei til flagget ensbetydende med motstand? Det virker som vi beveger oss mot en kultur hvor du er «enten med oss eller mot oss».

Dersom det ikke er plass til meningsmotstandere, slår en lett beina under selve saken. For skeive rettigheter må ha sitt fundament i frihet, ikke i tvang.

Det var jo ytringsfriheten og den individuelle retten som i sin tid gav muligheten for å sette mennesker fri. Som et protestopprop har bevegelsen sin berettigelse, men i jakten på dominans er den i ferd med å miste sin troverdighet.

Akkurat nå tror jeg mange begynner å bli utilpass med det sosiale presset om å gi sin synlige støtte til bevegelsen – også mennesker som står på barrikadene for skeives rettigheter. For til tross for parolen om mangfold er det lite rom for mangfold av meninger.

Det er dermed også liten plass for en substansiell minoritet i landet vårt: mennesker med bakgrunn i kulturer som ikke har hatt en tilsvarende liberalisering i seksualmoralske spørsmål som i den vestlige verden.

For flere av disse er Pride-flagget moralsk anstøtelig, men likevel henges de opp på skolene til barna deres uten at det er mulig å stille spørsmål. Mange av flyktningene våre kommer nettopp fra totalitære regimer hvor man i godhetens navn har påtvunget enkeltindivider meningene de skal ha.

Er vi villige til å benytte samme strategier her i landet?

I den delen av moralfilosofien som forsøker å sette ord på hvordan moral blir til, bruker man begrepet emotivisme. Det er tanken om at det ikke finnes objektive moralske sannheter, men at det er den til enhver tid gjeldende makt som definerer rett og galt.

Det som blir bejublet, er rett, og det som blir buet på, er galt. Om den faktiske moralen i samfunnet vårt kan beskrives slik, kan vi uansett ikke akseptere at det er sånn det skal være.

Vi kan ikke la våre sårbare grupper være prisgitt det som for øyeblikket er gangbar mynt.

Slagord som «Love is love» er et forsøk på å si at alle typer kjærlighet bør aksepteres, men det ironiske er at når alt er kjærlighet, er også ingenting kjærlighet. Utsagnet som høres så fint ut, er i sannhet tomt.

Spørsmålet er om vi skal stille oss bak tomhetens ensrettende virkemidler eller fortsette kampen på frihetens fundament. For hva er egentlig hovedsaken her?

Er det selve Pride, eller er det skeive rettigheter? Det er viktig å differensiere mellom de to.

Teksten ble først publisert i Klassekampen.