Er krigen mot Putin en krig mot oss selv?

Ofte identifiserer et folk seg med - eller blir identifisert med, - den ene eller det ene. Vi så for eks nylig hvordan et fotball-lag kunne legemliggjøre en hel nasjon. Denne form for sammensmeltning ser vi også i Det gamle testamentet der den kommende Messias og Israel som nasjon ofte omtales som en og samme sak.

Som kristne vet vi at bruden, - altså vi, - og brudgommen, - Kristus, - en gang skal bli ett. Historien har også ofte demonstrert for oss perverteringen av dette fenomenet.  «Folkemassen er som en kvinne» - sa Hitler, og tenkte på hvordan man skulle forføre dette legemet. På tilsvarende vis vet vi at Paven er selve kropsliggjøringen av, eller hode for, - en milliard katolikker. Og vi ser på rockekonserter hvordan en person kan få et helt folkehav i sin hule hånd via elektrisk energi. Massepsykosen oppstår når individene føler, beveger seg og tenker i flokk, - som en kropp. Og i en slik tilstand kan mennesker utføre de mest grusomme gjerninger.

Likevel, på tross av alt dette, roper vi fremdeles høyt om at vi må forsvare «demokratiet» mot Putin. Og man ser ikke at nettopp dette ropet rommer en innebygget selvmotsigelse. For vi aksepterer derved det førdemokratiske konseptet at folk og leder er ett. Vi ser bare ham! Derfor ser vi ikke den enkelte soldats uendelige verdi og ubeskrivelige lidelser. For vi tror helt åpenbart at ved å drepe millioner av russere, så rammer vi folkets leder. Men den kristne striden består i å redde nettopp disse individene inn i Guds rike.