Er det troen som tynger Sørlandet?
Kristne må la seg utfordre til å tenke selvkritisk gjennom hvordan man bidrar til samfunnsbygging, men vi må også ta til motmæle mot lettvinte beskyldninger om kristendommens angivelige skadevirkninger.
«Tradisjon og kristendom skaper et utenforsamfunn. Derfor scorer Sørlandet dårlig på de fleste levekårsundersøkelser, mener forskere.» Det meldte Aftenposten på forsiden lørdag. Avisen tok oss med til Vegårshei. Menighetsaktive kvinner som jobber deltid for å få mer tid til barna, og dessuten holdt bibelgruppe, personifiserte problemene.
Bakgrunnen for oppslaget er boken «Noen vil ha det slik. Tradisjonelle kjønnsroller og svake levekår på Sørlandet». Forskerne Dag Ellingsen og Ulla-Britt Lilleaas ga ut denne i vinter. De mener det er en sammenheng mellom Sørlandets høyere andel deltidsarbeidende kvinner og landsdelens lavere score på levekårsundersøkelser. Sørlandet sliter med uforholdsmessig mye uførhet, psykiske lidelser og pillebruk - for å nevne noe.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Forskerne stiller diagnosen: «Et tradisjonelt samfunn der sosialiseringen av barn i for stor grad foregår uten hjelp fra det offentlige, blir et samfunn der flere står utenfor». Dag Ellingsen påpeker at de religiøse fellesskapene er sterke på Sørlandet. Forståelsen av hva som er det gode liv kobles tidlig «til religiøse ideer». Kvinnene som kommer til orde i reportasjen, uttrykker stor tilfredshet med livet i Vegårshei. De understreker at de har valgt det selv. Ellingsen innvender at de som ikke har utdannelse, vil ha vanskelig med å finne attraktive jobber senere. Angående dem med utdannelse spør han om samfunnet «skal godta at de velger å være helt eller delvis ute av arbeidslivet i årevis, når man har brukt masse penger på å utdanne dem».
Nyanser kan bli borte når forskning presenteres i mediene. Men disse forskerne synes å ha en klar ideologisk agenda: Samfunnet må hjelpe til med sosialiseringen av barn og bør knapt godta at mødre velger å jobbe deltid. Signalene avspeiler liten respekt for individets selvstendighet og frihet generelt, og for foreldreretten spesielt.
Så kan man spørre hvor holdbare påstandene er. Hvis bedehuskulturen har skylden for Sørlandets sørgeligheter, hvordan kan det da ha seg at Rogaland og Sunnmøre med sine dype bedehusrøtter har et sterkt og innovativt næringsliv? Tidligere Vårt Land-redaktør Helge Kjøllesdal luftet betimelig paradokset på Facebook. Haugianismen, som bedehusbevegelsen slekter på, har mer enn de fleste bevegelser bidratt til dynamisk utvikling av det norske samfunnet. Både den og misjonsbevegelsene som fulgte senere, åpnet dører for kvinner som tidligere var stengt.
Kristne bør ikke bare rose seg av gammel arv, men må som alle andre la seg utfordre til å tenke selvkritisk gjennom hvordan man bidrar til samfunnsbygging i dag. Fører vi videre tidligere tiders dristighet, djervhet og visjoner for både Guds rike og samfunnet vi lever i? Det er ikke selvsagt. Men vi må også ta til motmæle mot lettvinte beskyldninger mot kristendommens angivelige skadevirkninger.
Enkelte forskere har en besynderlig tendens til å presentere resultater som bekrefter egne synspunkter. Men et helt elementært poeng i samfunnsvitenskapelige undersøkelser er at det ikke nødvendigvis er årssakssammenheng mellom to faktorer som finnes i det samme materialet. Vi låner øre til BI-professor Torger Reves svar til Kjøllesdals refleksjon på Facebook: «Disse forskerne har hatt denne private teorien så lenge at vi begynner å bli lei dem».
DAGEN
