Er det sant?
Bibelens budskap er godt, men det er ikke derfor vi tror på det. Vi tror på det fordi det er sant.
En av verdens mest kjente ateister,Richard Dawkins, sendte oss inn i påskehøytiden med en tankevekkende melding på nettsamfunnet Twitter. Den britiske biologiprofessoren hevdet nemlig at spørsmålet ikke er om religiøs tro gjør folk gode eller dårlige, eller om den trøster mennesker eller skremmer dem. Nei, spørsmålet er om den er sann.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi har ikke for vane å sitere Dawkins med tilslutning når han uttaler seg om trosspørsmål, men i dette tilfellet gjør vi det. Kristen tro står og faller med om det den sier om Gud, verden og mennesket, faktisk stemmer.
I C. S. Lewis' originale og svært lesverdige klassiker «Djevelen dypper pennen» får vi et tenkt innblikk i hvordan en erfaren mørkets engel lærer opp en uerfaren. Boken kombinerer dypt alvor og kostelig komikk på en enestående måte. Et av poengene er at personene som fristes, ikke skal spørre seg om noe er sant. I stedet skal de kjenne etter om det føles bra.
Var dette en aktuell problemstilling da Lewis skrev sin lille bok på 1940-tallet, er den det enda mer i dag. I åndelige spørsmål har magefølelsen nærmest fått vetorett i vår kulturkrets. Hodet kan man koble ut først som sist. Åndelighet og kritisk sans framstilles som uforenlige størrelser.
En slik mentalitet er ikke bibelsk. Kristen tro hviler på historiske kjensgjerninger. På denne tiden av året er Jesu oppstandelse et særlig aktuelt eksempel. «Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder,» skriver Paulus i 1. Korinterbrev 15, som er kalt oppstandelseskapittelet i Det nye testamente. Uten Jesu oppstandelse slår apostelen fast at troen er tom og budskapet er tomt. Men så kan mange kristne vitne om at troen ikke er tom, også slike som har jobbet grundig med utfordrende innvendinger.
Den amerikanske teologen og filosofen William Lane Craig skrev sin doktorgrad på Det nye testamente om Jesu oppstandelse. Han påpeker at han som kristen trodde på Jesu oppstandelse også før han begynte å forske på spørsmålet, men likevel ble han overveldet av de sterke historiske argumentene for at den faktisk har funnet sted.
Bare det at den kristne kirke eksisterer er i seg selv vanskelig å forklare hvis Jesus ble i graven. Hvordan kan det ha seg at redde og desillusjonerte disipler plutselig sto fram med stor frimodighet og forkynte at han var stått opp igjen? De fleste av dem led martyrdøden for Jesu skyld. Ville de gjort det for en livsløgn? Det virker helt usannsynlig.
Paulus skrev også om oppstandelsen mens flere samtidsvitner fortsatt levde. Slike kunne lett imøtegått ham hvis han fór med skrøner. Selv var han også en innbitt motstander av de kristne og gjorde alt han kunne for å få ryddet dem av veien. Hvordan kan det ha seg at han snudde brått om - og betalte en høy personlig pris for dette?
Kristen tro er ikke et rent intellektuelt prosjekt. «Vesle vitet strekk ikkje til, eit tru må stydja oppunder,» konstaterte Ivar Aasen. Slik satte han ord på noe viktig. Vi kan ikke tenke oss fram til hvem Gud er og hva som er hans vilje. Det må han åpenbare for oss, og det er flere sider ved troen som er umulige å bevise vitenskapelig.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Samtidig er det ufravikelig for kristne å fastholde at troen er sann i objektiv forstand og bygger på historiske hendelser. Bibelens budskap er godt, men det er ikke derfor vi tror på det. Vi tror på det fordi det er sant.
