Er både Israel og kirken Guds folk?

I den aktuelle debatten som har vært i ulike aviser – mens siste krig i Gaza har pågått, kan debattantene deles inn i to grupper. Den ene som hevder at Israel er ikke lenger Guds utvalgte folk. Den kristne kirke har «overtatt» Israels plass som Guds folk. Dette syn på Guds utvelgelse kalles erstatningsteologi. Den andre gruppen av debattanter hevder at Israel fremdeles er Guds utvalgte folk. Ifølge dette siste synet finnes det to parallelle pakter/utvelgelser. Men ofte klargjøres ikke forholdet mellom Guds to utvalgte folk. I den siste gruppen finnes det kristne og jøder som anser at evangeliet ikke skal forkynnes for jøder fordi de har sin egen vei til frelse. Paulus forsvarer én frelsesvei, nemlig troen på Kristus (1 Tim 2,5).

Både erstatningsteologien og tanken om to parallelle pakter kan lede til antisemittisme og jødeforfølgelse. Og det ser ut at uansett hvilken av de to oppfatningene man forsvarer, får man stor motstand. I det følgende vil jeg fra systematisk teologisk synsvinkel vise på en tredje oppfatning som i følge Paulus tar hensyn til hele Bibelen. I følge denne oppfatning må evangeliet forkynnes for alle mennesker jøder inkludert (Rom. 1,16, 1 Tim 2,5; Rom 10,17).

Erstatningsteologien har en lang historie som begynte med Barnabas brev (131 e. Kr.), Justin Martyr (død år 165 e.Kr.) og Johannes Chrysostomos (344–407). Og denne teologien har dukket opp i kirkens historie helt fram til i dag. Fram til Vatikankonsilet II (1965) hevdet den romersk-katolske kirke blant annet at utenfor den romerske kirken fantes ingen frelse (extra ecclesiam nulla salus). Erstatningsteologien oppstod som en konfrontasjon mellom jødedommen og kristendommen i Romerriket, og den har både en bibelsk og en politisk begrunnelse. Det som skrives her gjelder den bibelske begrunnelsen, rettere sagt Paulus’ syn på jødenes plass i Guds frelsesplan i følge hans tolkning av GT.