Enhetsstaten

Embetsmenn og byråkrater er ikke uintelligente eller kunnskapsløse. I likhet med Israel vet de utmerket godt at en palestinsk stat på vestbredden trolig vil utvikle seg til å bli et nytt Gaza, et nytt terrorregime.

Det er opplest og vedtatt at det eneste som kan bringe konflikten mellom palestinere og jøder ut av verden er en tostatsløsning. Det innebærer at Vestbredden og Gaza bindes sammen med en korridor til en palestinsk stat. Ja, så fiksert er man blitt, ikke bare her i landet men i hele den vestlige verden, at det nærmest er blitt en besettelse.

Men for svært mange analytikere fremstår dette alternativet som ren utopi. Den kjente kommentator Martin Sherman – leder for I sraels institutt for strategiske studier – sier at hele fredsprosessen ikke er noe annet et «surrealistisk spill for galleriet». Det er det vanskelig å være uenig i. Etter å ha forhandlet nesten sammenhengende i mer enn 20 år, er ikke partene en gang i nærheten av å bli enige. Det sier sitt.

Den utvikling som flere analytikere nå ser for seg, er en utvikling i retning av enhetsstaten. Den kjente kommentator Caroline Glick i Jerusalem Post er en av de fremste talsmenn for en slik løsning. I dag er Vestbredden under full israelsk militær kontroll. Caroline Glick mener at Vestbredden også må komme under full sivil kontroll. Israelsk lov må også gjøres gjeldende her. De arabiske innbyggerne kan innvilges permanent oppholdstillatelse og få adgang til de samme sivile rettigheter som israelerne har.

Bakgrunnen for dette utspillet er erkjennelsen av at dette er den eneste måten Israels sikkerhet kan ivaretas på. Israel er dessuten den eneste instans som er i stand til å opprettholde ro og orden på Vestbredden. Selv de palestinske selvstyremyndigheter er avhengig av israelske militære styrker for å sikre sitt eget nærvær i området.

Det er få som ser for seg at Israel formelt (de jure) vil annektere Vestbredden. Men de facto vil Israel måtte befeste sitt nærvær. Trusselen fra den islamske stat, er blitt et tilleggsmoment som tilsier et økt militært nærvær. Dette er blant annet Jordan avhengig av. De må ha israelsk ryggdekning for å kunne møte den islamske trusselen fra øst. På det økonomiske og sosiale plan er Israel den eneste instans som i lengden kan ta hånd om palestinernes behov. Hverken Hamas eller Fatah har utvist noen utpreget evne eller interesse for å ivareta sivilbefolkningens tarv.

Også det demografiske spøkelse (befolkningsutviklingen) er lagt på hyllen. Palestinere både på Vestbredden og Gaza utvandrer. Hvert år i den senere tid er det registrert en netto utvandring. Dette skjer samtidig med at vi har en jevn netto innvandring til Israel. Også fødselsraten mellom palestinere og jøder har utjevnet seg. Det fødes ikke lenger flere palestinske barn enn jødiske barn. Med andre ord – det er ingenting i utviklingen som lenger truer det jødiske flertallet i området mellom Middelhavet og Jordan.

Ingen av partene i Midtøsten-konflikten ønsker egentlig en palestinsk stat. Det er jo også den eneste logiske grunn til at fredsforhandlingene ikke førte frem.

Palestinerne ser ikke en stat på Vestbredden og Gaza som en løsning på sitt problem. Problemet er selve det jødiske nærvær i Midtøsten. Det går da også med all ønskelig tydelighet frem av charteret til både Hamas og PLO. Den jødiske stat er å forstå som et misfoster. Den må bort. En palestinsk stat ville i så fall bare være et første steg i retning av å få fjernet jøden fra palestinsk jord. Den palestinske tankegang er å få realisert et Pan-Arabia eller Stor-Syria om du vil. Det er ikke først og fremst nasjonaltanken som ligger til grunn for dette konseptet, men islam. Man ønsker en islamsk renessanse i Midtøsten, en forestilling som ikke ligger langt unna den islamske stats ønske om å gjenreise kalifatet.

Bedre er det heller ikke på israelsk side. Helt fra Ben Gurions dager og frem til Menachem Begins og Yitzhak Shamirs dager på 80-tallet, ble en tostatsløsning blankt avvist. Palestinerne hadde allerede sin egen stat, het det, og det var Jordan. Så forandret tonen seg og man aksepterte i teorien en palestinsk stat på Vestbredden. Både Ariel Sharon og Netanyahu sa i prinsippet Ja til dette. Men det var kun i teorien. Studerer man enkelthetene i det israelske forslagene, ser vi at det ikke tales om en stat i vanlig forstand, med om selvstyrte områder under israelsk kontroll.

Israels forsvarsminister Moshe Ya’alon sa rett ut her i høst at konflikten med palestinerne ikke lot seg løse, og at vi måtte fri oss fra tanken om et det var mulig å etablere en palestinsk stat. Det vi taler om, sa han, er selvstyre i visse begrensede områder. Moshe Ya’alon er ikke alene om å mene dette. Undersøkelser viser at i den fremdeles sittende regjering mener minst ni av medlemmene det samme.

Det siste spørsmålet vi må ta opp er dette: hvorfor holder de vestlige land fast på et konsept som de må vite ikke er liv laga?

Det første svar på dette er at konflikten mellom jøder og palestinere er Israels problem, ikke Europas eller USAs. De vestlige land har ingen naboer som truer dem med utslettelse. De opplever ikke en daglig terror på sine gater. Embetsverkene i de respektive hovedsteder skuer konflikten på trygg avstand.

Men embetsmenn og byråkrater er ikke uintelligente eller kunnskapsløse. I likhet med Israel vet de utmerket godt at en palestinsk stat på vestbredden trolig vil utvikle seg til å bli et nytt Gaza, et nytt terrorregime. Undersøkelser viser at befolkningen på Vestbredden kommer til å slutte opp om Hamas, ikke Fatah. Og da er løpet gitt. Men hva så?

Om Israel blir beskutt fra alle kanter – endog fra sitt eget område – er ikke det hva Israel så inderlig vel har fortjent? De er jo selv skyld i sin egen ulykke ved at de ikke har fremforhandlet en fredsavtale med palestinerne. Dette er også den norske holdning. Palestinsk terror i Israel er selvforskyldt.

Ja, om det skulle skje at Israel gikk til grunne, så har det jo ikke skjedd noe annet enn at et stort uromoment i hele Midtøsten er fjernet. For både amerikanerne og andre vestlige lands ledere – inklusiv vår egen Thorbjørn Jagland – har jo sagt at konflikten med palestinerne er alle konflikters mor i Midtøsten. Blir Israel borte, vil freden senke seg i Midtøsten. Det er i hvert fall tanken. Og det kan da ikke være noe annet enn et stort gode. For det annet: hva skulle alternativet være?

Det er jo opplest og vedtatt at dagens situasjon er uholdbar. Palestinernes situasjon er ikke til å leve med. De har også nasjonale rettigheter som må respekteres, heter det. Med en slik holdning har den vestlige verden gitt uttrykk for sin solidaritet med palestinere. Samtidig har de vasket sine hender overfor den arabiske verden.

Tostatsløsningen blir en praktisk måte å parkere en vanskelig sak på. Det spiller ingen rolle om dette er et realistisk alternativ. I politikkens verden søker man diplomatiske løsninger som høres tilforlatelig ut og som tilsynelatende tilfredsstiller alle parter. At motsetningene er store og partene har synspunkter som ikke lar seg forene, dekker man over. Slik er det politiske spillet