Kommentar
Skuespiller Filip Stav er både Olav den hellige og Magnus Lagabøte i forestillingen.
Eivind Tveter
Endeleg nokon som vågar å snakka profetisk til landet vårt
Noko rører på seg i Kristen-Noreg. Det handlar om tre bøker og ei framsyning som spring ut av ei lågmælt bøne- og vekkingsrørsle. Og om kjærleik til landet.
Vi skriv 2024. I fleire debattar enn eg har oversikt over, er ei slik kjensgjerning brukt som eit argument for å leggja det gamle bak oss. Gamle synsmåtar, verdiar og tankesett, særleg med kristent forteikn, høyrer ifølgje denne argumentasjonen «sjølvsagt» heime på historias skraphaug.
Dette er heilt i tråd med det C.S. Lewis i si tid omtala som «kronologisk snobberi». At det nyaste liksom har ein sjølvsagt forrang fordi det er nytt. Mange ser, slik Lewis såg, at dette er syltynt. Likevel dukkar det stadig opp som kronargument i viktige samfunnsdebattar.
Fortrengt historie
