En vitenskapelig tilnærming til Gud

Flere debattanter har hevdet at troen på Gud nærmest er tatt ut av luften, og at den strider imot vitenskapelige data. Jeg argumenterer for at troen kan bygge på et rasjonelt vitenskapelig grunnlag.

Den vitenskapelige metode innebærer å falsifisere, ikke å bevise noe. Man lager en hypotese, peker på hva denne hypotesen forutsier, og så undersøker man om forutsigelsene stemmer. Hvis de stemmer, har vi ikke bevist noe, for det finnes mange andre mulige forklaringer enn vår hypotese. Hvis forutsigelsene ikke stemmer, er hypotesen falsifisert. Å falsifisere (motbevise) noe, bringer oss bare litt nærmere sannheten, fordi det finnes mange andre mulige forklaringer på det vi studerer. Men hvis vi kan være sikre på at det finnes bare to mulige forklaringer, og den ene blir falsifisert, må den andre forklaringen være riktig, selv om den ikke direkte kan bevises.

I exobiologien kan det bare være to forklaringer. De signaler fra verdensrommet som oppfanges, er enten sendt av intelligente vesener, eller de kommer av radiostjerner eller andre ikke-levende objekter. På samme måte har livets opprinnelse på jorden bare to mulige forklaringer: enten kommer livet på jorden fra liv utenfor jorden, eller så har det oppstått på grunn av tilfeldige kjemiske reaksjoner. Disse to muligheter kan undersøkes vitenskapelig.

Jeg lager følgende hypotese: “Livet har oppstått på grunn av tilfeldige, kjemiske reaksjoner mellom biogrunnstoffene (grunnstoffene i levende skapninger)”. Hva forutsier hypotesen? Den forutsier 1) at alle grunnstoffene i levende organismer fantes på urjorden, 2) at det var et medium for syntese av atomer og molekyler, og 3) at det var energikilder som var et grunnlag for syntesen.

1) Alle de nødvendige grunnstoffer i levende skapninger var til stede unntatt fosfor. Fosfor var bundet i vann-uoppløselig stein, og en beregning er at det ville ta 3 milliarder år å løse opp nok fosfor til at en syntese av deler av DNA kunne foregå i havet. Her er det to problemer: Det første er at levende skapninger anslås å være 3,7 milliarder år gamle, mens jorden er 4,5 milliarder år, og fosfor ville først være tilgjengelig lenge etter at det første liv hadde oppstått. Det andre problemet er at man nå har påvist at atmosfæren på urjorden inneholdt oksygen, og en syntese av biomolekyler kan ikke foregå hvis oksygen eksisterer.

2) Urhavet kunne være et medium for syntese av biomolekyler. Hvis vi lager en kopp te og tilsetter sukker, vil sukkeret først bli oppløst. Tilsetter vi mer sukker, synker det til bunnen. På samme måte er det med oppløsningen av bioatomene karbon, nitrogen, kalsium, svovel etc. i vann. Ekvilibriumkonstantene (den megnde som kan bli oppløst i vann) er ekstremt små: 10 i minus 50. potens for nitrogen og 0,00000001 % for svovel. For at en syntese skal kunne foregå, må først atomer og senere molekyler komme helt inntil hverandre, og det ville ikke være mulig når konsentrasjonen i havet var så ekstremt liten. En syntese av aminosyrer som ville føre til det minste protein, ville derfor ikke tillates av de termodynamiske lover.

3) Solen er en kraftig energikilde, og energi fra den kunne bidra til en syntese av biomolekyler. Problemet er at energien fra solen har en mye større ødeleggende kraft enn en syntetiserende kraft. En beregning viser at ødeleggelse av molekyler er 3 300 ganger mer sannsynlig enn syntese. Det betyr at hvis en aminosyre ble dannet ved energi som kom fra solen, måtte den med en gang synke 30 eller flere meter ned i havet eller få en annen beskyttelse for ikke å bli ødelagt av neste energikvantum som kom fra solen. Denne beskyttelsen måtte finne sted 50 ganger for de 50 aminosyrene i et lite protein. Så, på samme tidspunkt måtte alle 50 komme nær hverandre for å danne proteinet, og så måtte dette proteinet beskyttes før det neste kunne bli dannet.

En illustrasjon: Hvis jeg går på stranden etter et uvær, kan det hende at jeg ser en formasjon i sanden som ligner på bokstaven ”r”, den første i mitt navn. Hvis jeg går på den samme stranden etter neste uvær, finner jeg kanskje en ”o”, den andre bokstaven i mitt navn i sanden. Men da er bokstaven ”r” visket bort. Hvis jeg gikk på stranden og fant alle 16 bokstavene i mitt navn skrevet i sanden, visste jeg at dette ikke kunne skyldes et uvær eller tilfeldigheter. Alle delene til et protein eller en DNA-sekvens måtte samtidig være til stede for at proteinet eller sekvensen skal kunne bli dannet.

Min hypotese er nå falsifisert: Alle nødvendige grunnstoffer var ikke tilgjengelig på urjorden, oppløsningen av grunnstoffene i urhavet ville på grunn av de termodynamiske lover være så ekstremt liten at syntese av biomolekyler ville være utenkelig, og energien fra solen ville straks ødelegge nye molekyler som ble dannet. Siden det bare er to muligheter og den ene er falsifisert, må den andre muligheten være riktig. Livet på jorden må komme fra tidligere liv. Jeg konstaterer at ingen av de mange laboratorier som arbeider med livets opprinnelse, har i de siste 50 år klart å lage en modell som kan forklare hvordan proteiner, RNA eller DNA har kunnet oppstå, gitt de kjemiske og fysiske lover som vi kjenner til.

Verken vitenskapelige lover eller konklusjoner er sikre; man bør aldri hevde at noe som ikke direkte kan registreres av våre sanser, “er vitenskapelig bevist”. Det betyr at det er mulig at man i framtiden vil oppdage noe som viser en eller flere svakheter ved min drøftelse av livets opprinnelse ovenfor. Men jeg bygger på den nåværende oppfatning av materien og av kjemiske og fysiske lover, og derfor står min falsifisering av livets spontane oppståen meget sterkt. Det betyr at jeg ikke tar min tro på Gud rett ut av luften, men jeg bygger på et rasjonelt vitenskapelig grunnlag.

En annen grunn til at jeg tror på en Skaper, er det som Bibelen inneholder. Men det er en annen sak.

Les også: