En seier for det livssynsåpne samfunn

OL-prestene er tilbake etter 18 års fravær. Deres tilstedeværelse har viktig symbolbetydning, uavhengig av hvor mye tilbudet blir brukt.

Offentlig finaniserte «idrettsprester» var tilgjengelige for norske toppidrettsutøvere gjennom 1980-tallet og fram til år 2000. Så forsvant posten ut, før Kristelig Folkeparti forhandlet den tilbake på statsbudsjettet for 2018 (1,3 millioner). Kristen Idrettskontakt (KRIK) har nå reetablert tilbudet sitt , og et team bestående av to prester og en prosjektleder er på plass i Pyeongchang for å betjene den norske OL-troppen.

– For meg er det en stor trygghet å ha noen i troppen som ikke kun tenker på prestasjon, men som har et verdibasert og medmenneskelig fokus i sentrum. Jeg sier ikke at trenerne våre ikke har det fokuset, men det kommer lett i skyggen i jakten på de store prestasjonene. Å ha støttepersoner som ikke er rekruttert direkte gjennom idretten kan være uvurderlig, sa langrennsløperen.

Nå er det ikke spesielt overraskende at en kjent KRIK-er som Astrid Uhrenholdt Jacobsen snakker pent om at KRIK-prester er til stede under OL. Du trenger imidlertid ikke være veldig god til å google for å oppdage at organisasjonen har ambassadører også blant toppidrettsfolk med et mindre profilert forhold til kristen tro.
«Jeg har et uavklart forhold til Gud og til kirken, men jeg føler at det er en del av livet mitt», sa for eksempel Bjørn Dæhlie til undertegnede – den gangen i rollen som journalist i Vårt Land – i januar 2009, i forbindelse med at han hadde tatt turen helt til Geilo for å snakke og instruere på et KRIK-seminar. Espen Bredesen er et annet eksempel på et toppnavn som har gitt organisasjonen verdifull profilering.

KRIK og særlig grunnleggeren Kjell Markset har alltid hatt en sterk standing i det norske toppidrettsmiljøet. Ingen snakker stygt om KRIK (på samme måte som at ingen snakker stygt om Sjømannskirken, som også i år stiller opp med vafler, kaffe og samtaletilbud for nordmenn i OL-byen).

Ikke dermed sagt at alle i den norske OL-delegasjonen bryr seg om det KRIK driver med, og det er garantert varierende engasjement rundt prestetjenesten i Pyeongchang.

Men uansett hvor mange samtaler OL-prestene har i løpet av mesterskapet, er deres tilstedeværelse en tros- og livssynspolitisk seier i tråd med arven fra det såkalte Stålsett-utvalget. Utredningen «Det livssynsåpne samfunn» ble lagt fram i januar 2013 på oppdrag fra den rødgrønne regjeringen. Bærebjelken i utvalgets resonnementer er (som tittelen mer enn antyder) at tro og livssyn og de konkrete uttrykkene for disse har en naturlig plass i vårt samfunn og på våre fellesarenaer. Religion er «et personlig anliggende», som det heter i den nye regjeringserklæringen, men ikke en privatsak.

Dette er ikke helt ukontroversielt i Norge i dag. Desto større symbolbetydning har det da at våre beste menn og kvinner i idrettsgrener som betyr svært mye for mange nordmenn, har med seg en statsfinansiert prestetjeneste når de drar ut på årets viktigste medaljejakt.

Ikke fordi alle trenger en prest hele tiden. Men fordi deres tilstedeværelse er en naturlig del av et livssynsåpent samfunn.