En plattform til begjær

I po­si­sjon må man plut­se­lig ta an­svar. Det er ikke all­tid like moro. Da er det bra man har en platt­form. Hva skul­le stats­rå­der gjort uten en re­gje­rings­platt­form?

Valg­kam­pen vi har lagt bak oss, var av det noe kje­de­li­ge sla­get. Tem­pe­ra­tu­ren ble aldri sær­lig høy, siden re­sul­ta­tet på mange måter var gitt.

Det ville bli re­gje­rings­skif­te, de bor­ge­li­ge ville over­ta. Det spen­nen­de gikk på hvil­ken bor­ger­lig kon­stel­la­sjon vi ville få, noe de rødgrøn­ne bruk­te mye av sin valg­kamp på å så tvil om.

Det fun­ket ikke.

For alle sam­funns­in­ter­es­ser­te, og spe­si­elt po­li­tisk in­ter­es­ser­te, er det der­for gle­de­lig å kon­sta­te­re at det er blitt mer mor­somt etter val­get enn før.

Lan­det sit­ter altså med den blå­es­te re­gje­rin­gen noen­sin­ne, hvor syv stats­rå­der kom­mer fra et liv i pro­test og op­po­si­sjon. Alle par­ti­ene på stor­tin­get er til venst­re for re­gje­rin­gen, og re­gje­rin­gen selv er i mindre­tall. Stor­tings­re­pre­sen­tan­ter som i åtte år har slukt ka­me­ler, ren­ser nå hal­sen for å gyve løs på de fers­ke blå.

Det er klart at mindre­talls­re­gje­ring er mer mor­somt!

Dette er på mange måter også den førs­te re­gjer­ning som får kjørt seg på sin his­to­rikk på so­sia­le medi­er. Opp­til flere har skjønt at me­nin­ger end­res raskt når man går fra op­po­si­sjon til po­si­sjon.

Høyre­folk pas­ser seg for slikt, for de vet at de rundt neste sving kan havne i re­gje­ring igjen. Slik ten­ker man ikke i Frp. Hele par­ti­et er bygd opp på enkle spiss­for­mu­ler­te mel­din­ger.

Hadde An­ders Lange visst om Twit­ter, hvor man bare kan ha 140 tegn til å med­de­le sitt bud­skap, hadde han gjort løs­nin­gen til par­ti­ets of­fi­si­el­le in­for­ma­sjons­or­gan. Men i po­si­sjon må man plut­se­lig ta an­svar. Det er ikke all­tid like moro.

Da er det bra man har en platt­form. Hva skul­le stats­rå­der gjort uten en re­gje­rings­platt­form?

Ikke bare sier den noe om po­li­tik­ken re­gje­rin­gen skal føre, men den gir alle stats­rå­de­ne en mu­lig­het til å slip­pe unna sine tid­li­ge­re me­nin­ger. Ved å hen­vi­se til platt­for­men er alle tid­li­ge­re stand­punk­ter om ho­mo­even­tyr, bom­pen­ger, presse­fri­het og farts­gren­ser nul­let ut. Det man nå mener står i platt­for­men. Eller man står på platt­for­men.

For det er vik­tig å være så­pass tve­ty­dig at de som likte dine for­ri­ge me­nin­ger, fort­satt skal tro at du egent­lig fort­satt har dem i be­hold. Uav­hen­gig av hva platt­for­men sier.

Så blir det spen­nen­de å se frem­over når sær­lig Frp sitt op­po­si­sjons­mann­skap skal pis­kes inn i an­svar­li­ge ram­mer. De skal bry­nes på de­par­te­men­ter, pres­se og et stor­ting som kan felle dem.

Ka­me­le­ne som skal svel­ges mot­hårs og på tvers, kryd­res al­le­re­de i «løfte­bo­den». Bom­penge­mot­stan­de­re som Bård Hoks­rud må pent la brekk­jern og sleg­ge ligge igjen hjem­me. Bom­penge­sta­sjo­ne­ne får stå.

Vi gle­der oss!