En norsk dissident

De som burde stå opp for Max Hermansen, gjør det ikke. Toppolitikere som Erna Solberg og Jonas Gahr Støre tier. Trine Skei Grande tier. Siv Jensen tier.

Avisene publiserer leserinnlegg der lærere skriver at de skammer seg over å ha samme yrke som Hermansen, slik sovjetiske aviser trykket opprop der regimelojale forfattere tok avstand fra regimekritiske kolleger.

Hermansen fremstilles som ekstremist og forderver av ungdommen, akkurat som sovjetiske dissidenter ble portrettert i Pravda. Og nå har han også mistet jobben.

Bakvaskelseskampanjen mot Hermansen toppet seg da vår angivelig politisk nøytrale statskringkaster, NRK, innkalte forsvareren i Breivik-saken, den profilerte arbeiderpartipolitikeren og antirasisten Geir Lippestad, til å kommentere oppsigelsen av Hermansen.

Lippestad hadde ikke behøvd å si at Hermansen var en farlig ekstremist som ikke kunne settes til å oppdra ungdommen. Ved at Hermansen ble plassert ved siden av Lippestad i Dagsnytt atten-studioet assosierte lytterne og seerne ham uansett med den høyreekstremistiske massemorderen Anders Behring Breivik.

Hva er det Hermansen har gjort siden han utsettes for hets og yrkesforbud?

Han har sagt at islam er en farlig ideologi, og at Norge blir et dårligere samfunn å leve i om vi slipper inn en masse muslimer.

Han har kommet med nedsettende og generaliserende utsagn om muslimer, for eksempel at de er mer kriminelle enn andre. Og han har tatt initiativ til protestmarsjer mot islam, islamisering og muslimsk innvandring.

At muslimer, og sikkert også mange ikke-muslimer, blir såret av aktivitetene til Hermansen er forståelig. Å bli såret er imidlertid noe vi alle må tåle.

Elever og foresatte som sympatiserer med Fremskrittspartiet, må tåle lærere som skriver stygge og generaliserende ting i avisene om partiet og dets tilhengere, for eksempel at fremskrittspartitilhengere er grådige, en trussel mot velferdsstaten og rasistiske.

Kristne elever må tåle lærere som skriver glødende leserinnlegg der de fremstiller kristendommen som dum og undertrykkende, karakteriserer kristne som uopplyste og krever forbud mot skolegudstjenester.

Eller for den saks skyld lærere som fyller timene med kulturradikale forfattere som driver gjøn med religion og kristendom.

Elever i den videregående skolen leser Arnulf Øverlands kampskrift «Kristendommen, den tiende landeplage» som en obligatorisk del av norskpensumet. At de skulle lese et utdrag fra Salman Rushdies islamkritiske roman «Sataniske vers» er utenkelig.

Hvorfor skal muslimer være forskånet fra å bli såret når ingen andre grupper er det?

Paradoksalt nok viser reaksjonen på Max Hermansens islam- og innvandringskritiske aktiviteter at Hermansen har rett når han snakker om islam som elefanten i rommet.

Ingen ønsker å bli stemplet som islamofober og rasister. Derfor får muslimske elever og deres foreldre, som er svært følsomme i forhold til kritikk av sin tro og sine skikker, lov til å styre skolen, til og med ved å mobbe bort en lærer de ikke liker på grunn av vedkommendes deltakelse i samfunnsdebatten.

Ingen har påstått at Hermansen har behandlet sine muslimske elever dårlig. Hvorfor kan han da ikke være lærer?

De som burde stå opp for Max Hermansen, gjør det ikke.

Toppolitikere som Erna Solberg og Jonas Gahr Støre, som kunne ha stanset hetsen mot Hermansen ved utvetydig å forsvare retten til å fremføre kontroversielle meninger, tier.

Trine Skei Grande, som snakker om ytringsfrihet uten noe men, tier.

Siv Jensen, som før hun ble finansminister sa nøyaktig det samme om islam og muslimer som Max Hermansen, og som kan takke folk med samme holdninger som Hermansen for at Fremskrittspartiet ikke ble en liberalistisk sekt, tier.

Diskrimineringsombudet tier.

Dagens ikke-vestlige innvandring endrer samfunnet mer enn ti EU-medlemskap. Det er imidlertid skapt et politisk klima som gjør at vanlige mennesker ikke tør å si hva de mener om temaer som innvandring, islam og muslimer.

Med terrorangrepene i Paris i frisk erindring, og i en situasjon der massemedia daglig beretter om grusomme overgrep utført av islamister i Midtøsten, ville trolig tusenvis av mennesker ha deltatt i demonstrasjoner mot islam og muslimsk innvandring dersom de ikke var redde for å uttrykke sine meninger, bli stemplet som høyreekstremister og eventuelt også å miste jobben.

Bare et par hundre vanlige borgere har til nå turt å delta i de islamkritiske Pegida-marsjene.

Noen betrakter trolig denne redselen som bra og egnet til å motvirke fremveksten av ekstremisme. Det er en farlig tankegang.

Det er når det ikke foregår en ærlig diskusjon om viktige spørsmål, når folk er redde for å si hva de mener, og når ingen gjør noe med forhold mange opplever som et problem, for eksempel at deler av våre storbyer forvandles til det ugjenkjennelige på grunn av ikke-vestlig innvandring, at det skapes grobunn for ekstremisme og i ytterste konsekvens vold og terrorisme.