En liten Gud?
Vi må igjen erkjenne at menneskers religiøsitet er en del av Guds skaperverk.
Johannes Kleppa advarer i Dagen 29. januar mot mine uttalelser om meditasjon og buddhister. Det er hans valg. Men måten han gjør det på er klanderverdig.
I stedet for å lytte respektfullt inn mot helheten og dybden i det jeg sier, deler han det opp i biter og legger noen av de ødelagte bitene inn i en forhåndsdefinert teologisk modell.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Denne modellen understreker blant annet at vi bare kan møte Gud i Bibelen. I motsetning til dette tror jeg at «Gud er ikke langt borte fra en eneste en av oss. Det er i ham vi lever, beveger oss og er til» (Ap.gj. 17,27b-28). Dette er også Paulus sin Gudstro. Den fikk ham til å knytte an til grekernes religiøsitet på Areopagos.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
I «alteret for en ukjent Gud» så Paulus en «tilbedelse uten å kjenne» av den Gud som apostelen gjør åpenbar gjennom evangeliets ord. Dette er verken religionsblanding eller utvisking av ulikheter mellom den kristne tro og grekernes religiøsitet. Det er en positiv forventning om å møte Guds spor i den religiøst andre.
I kontrast til Kleppas utsagn forsøker ikke Paulus å snakke ned disse sporene. Han gir dem verdi og knytter evangeliet an til dem.
Denne apostoliske og bibelske teologien fikk senere trange kår i vestlig kristendom. Nominalismen var en teologisk retning i middelalderen som understreket at Gud er annerledes enn skaperverket, og hans transendens fremheves sterkt.
Gud forholder seg til den synlige virkeligheten først og fremst gjennom sin makt og myndighet. Denne tradisjonen fremhever og en kontrast mellom det Gud gjør som Skaper og det han gjør som frelser. Den har hatt dyp innflytelse på vestlig kristendom.
På 1900-tallet opplevde vestlig kristendom å bli fortrengt fra skanse til skanse av en virkelighetsforståelse uten Gud. Teologien forsøkte å beskytte troen mot denne utviklingen ved å skille Gud fullstendig fra den skapte virkeligheten. Han er helt utenfor og åpenbarer seg i sitt ord «rett ovenfra», uten anknytningspunkter i skaperverket. Religionene ble derfor skarpt adskilt fra kristen tro, og sett på som menneskeverk og mørke.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Min påstand er at vår tid gjør det maktpåliggende at vi gjenvinner en bibelsk informert gudsforståelse. Det medfører blant annet at vi må justere vårt menneskesyn, vårt natursyn og vårt syn på religionene.
Vi må igjen erkjenne at menneskers religiøsitet er en del av Guds skaperverk. Vil vi si ja til Guds skaperverk, må vi også si ja til religionen.
Hva er det vi da sier ja til?
Vi sier ja til religionen som et fundamentalt livsbehov, og dermed ja til all redelig bestrebelse på å bekrefte og fylle dette behovet.
For å sette det på spissen: En ivrig sannhetssøkende buddhist lever mer i pakt med Skaperens vilje enn en lunken og passiv kristen.
Å si ja til religionen på disse premissene innebærer ikke å si ja til at religionene har det siste ordet. Det har Guds åpenbaringsord. Men religionen har et vektig ord, vel verd å lytte til og ta på alvor.
