En konflikt uten ende

Hamas skyver sivilbefolkningen foran seg vel vitende om de reaksjoner som vil møte Israel i det internasjonale samfunn. Deres trumfkort er døde og sårede blant egen sivilbefolkning.

Araberne har vært Israels fiender siden den jødiske innvandring for alvor tok til mot slutten av 1800-tallet. Argumentet har i alle disse årene vært det samme: jødene har ingenting å gjøre på deres jord eller deres hjemland.

I disse dager har dette jødehatet på nytt manifestert seg i Hamas krigføring mot Israel. Hamas politiske målsetting er utslettelse av den jødiske staten.

Da jødene trakk seg ut av Gazastripen i 2005, var det store forhåpninger om at dette skulle føre til fred mellom partene. Ariel Sharon ble skamrost av FN og det internasjonale samfunn.

Aftenposten skrev på lederplass at arabisk selvstyre på Gaza var selve lakmustesten på deres vilje til å leve i fred med Israel og bygge sitt eget samfunn.

I sannhet ble det en lakmustest. For i de 16 år som har gått siden jødene trakk seg ut, har det ikke vært mindre enn seks kriger. Vi skal for ordens skyld nevne dem. Sommeren 2006 startet den første.

Den varte i fire måneder. I 2009 kom neste. Den varte i tre uker. Neste kom i 2012 og varte en uke. Den kanskje mest alvorlige med over 2000 døde kom i 2014 og varte i 50 dager.

Den neste var et rakettregn i 2019 som varte i tre døgn. Og nå altså den foreløpige siste som har vart i 11 døgn. Det er i gjennomsnitt to og et halvt år mellom hver krig på Gazastripen.

Alle krigene har hatt de samme karakteristika. De er begynt av Hamas og islamsk hellig krig. Hovedsakelig med rakettvåpen og bombekastere.

Israel har svart med bombeangrep og noen ganger som i 2014 også med bruk av bakkestyrker. Alle stridighetene har endt med våpenvilje (altså ikke fred) og begge parter har erklært seg som seierherre.

Så er da spørsmålet hvor lenge det vil gå til neste krig på Gazastripen. Israelske generaler var meget fornøyd med resultatet av sin krigsinnsats og mente det ville gå minst fem år til neste krig.

Forsvarsminister Benny Gantz var ikke så optimistisk. Han mente at en ny krig kunne bryte ut når som helst. Vi er tilbøyelig å gi forsvarsministeren rett.

Ifølge israelske medier skal Hamas og islamsk hellig krig ha disponert til sammen 14.000 raketter hvorav 4.000 ble skutt ut mot Israel. Et «restopplag» på 10.000 vil fortsatt være en trussel mot Israel.

Det overordnede spørsmål er selvsagt om det finnes en vei ut av dette uføret. I Israel er det som vanlig mange ulike oppfatninger om dette.

Den offisielle politikken bygger på avskrekking. Hamas skal avskrekkes fra å angripe ved at kostnadene ved israelsk gjengjeldelse blir uakseptabelt store.

Til nå har avskrekkingspolitikken ikke fungert. Det er åpenbart for alle at Hamas ikke har følt seg avskrekket til å angripe til tross for de store ødeleggelser.

Hamas skyver sivilbefolkningen foran seg vel vitende om de reaksjoner som vil møte Israel i det internasjonale samfunn. Deres trumfkort er døde og sårede blant egen sivilbefolkning.

Dette blir spredt på TV skjermene verden over. Folk reagerer på det de ser av ødeleggelser og menneskelige lidelser. Dermed blir jødene hengt ut som syndebukker. Det er jødene som er problemet.

Den arabiske strategi er kynisk, men effektiv. Etter hver krig taper Israel anseelse.

Den arabiske strategi er kynisk, men effektiv. Etter hver krig taper Israel anseelse. Militært er Israel overlegen og vil vinne alle slag. Det er selvsagt.

Men politisk makter Hamas å gjøre Israels posisjon stadig vanskeligere. Det nytter ikke å snakke om selvforsvar når Hamas kan formidle til omverden hva dette i praksis koster sivilbefolkningen.

Men Israel har også andre handlingsalternativer. Det mest nærliggende måtte jo være å gå til roten av problemet – utslettelse av Hamas. Både USA og EU har stemplet Hamas som en terrororganisasjon. Hvilket den vitterlig er.

Men selv om israelske myndigheter sier at dette er et alternativ, er det åpenbart at de ikke ønsker å gjøre bruk av det. Årsaken er åpenbar, en utslettelse av Hamas vil bety bakkekrig og okkupasjon. Det er med andre ord et kostbart alternativ.

Israelske generaler har ved tidligere anledninger foreslått å imøtekomme noen av Hamas sine krav for å lette situasjonen for sivilbefolkningen. Det har til å ikke vunnet gehør. Det mest ytterliggående alternativ, som blant annet er fremmet av norske jøder, er å oppheve blokaden av Gaza.

Israel må selvsagt ha mulighet for å forsvare seg. Det er de fleste land ening i. Det kan bare gjøres ved å tilintetgjøre Hamas sine militære stillinger.

Ettersom Gazastripen er blant de mest tettbefolkede områder i verden vil enhver militær aksjon føre til store sivile tap. Dersom dette skal unngås, kan det bare skje ved at Israel ikke gjengjelder.

Det innebærer at Israel ikke har rett til å forsvare seg. Dette synes implisitt også være det mange mennesker mener.

Resonnementet synes å være at Israel er en okkupasjonsmakt og følgelig ikke har rett til å bruke våpen mot befolkningen på «okkuperte» områder. Freden ligger i å gå tilbake til våpenhvilelinjene fra før 1967.

At det blir fred ved at Israel oppgir Gaza og Vestbredden, er en påstand. De fleste israelere vil være hjertens uenige. Å opprette en selvstendig palestinsk stat har ingen grobunn i Israel lenger.

Men det er ingen grunn til å tro at motstanden mot Israel vil opphøre selv om de skulle gå tilbake til våpenhvilelinjen fra før 1967.

Når alt kommer til alt, ligger jo hele staten Israel på palestinsk område. Palestina har vært arabisk og islamsk område sammenhengende de siste 1400 år.

Den eneste løsning synes å være at Israel må bruke den militære makt de har om de ønsker å overleve. Araberne vil ikke respektere Israel før de ser sitt eget blod flyte.

Slik er det bare. Det er med andre ord en konflikt uten ende. Spørsmålet er mer om Israel i lengden klarer å holde sammen og motstå presset fra det internasjonale samfunnet.